For the warriors
Når jeg skaper så befinner jeg meg i en tilstand som i perioder nok kan betegnes som meditativ. Verkene på utstillingen “For the warriors” er skapt i en slik intens periode i årets første måneder – det er som å være på et åpent hav der jeg delvis svømmer selv, delvis blir tatt av understrømmer. Og jeg elsker, hater, nyter, forbanner, sukker henført, legger inn nye lag, luker bort, tilfører nytt, skreller ned igjen, sover dårlig, tar en fest – og alt dette mens ulike teknikker får blomstre eller forkastes etter som hvor jeg er i denne prosessen. Og når jeg kommer til meg selv igjen er fødselen ferdig, bare små justeringer tilføres – i edruelig tilstand – og jeg tenker at dette er skapt litt utenfor meg selv, et sted der drømmer og lengsler finnes.
Hvis jeg løfter blikket oppover deler jeg de samme stjernene som skinner i øynene på sjeler langt unna meg. Sjeler jeg ikke kjenner. Drømmende. Lengtende. Som om vi et øyeblikk glemte menneskehammen og var ute der et sted, møttes over en galaktisk kopp kaffe i lyset fra et stjerneskudd, og kunne ønske oss noe stort vi nesten ikke tror på men kunne håpe var sant. Og kanskje hadde vi ønsket oss det samme. Uten å si det til noen. Og blikkene våre møttes, frie og fryktløse, og vi smilte, før vi steg langsomt ned igjen, tok på oss krigerdrakten, og gikk ut.
Vi bærer et lite barn over armen til det endelig sovner, vasker fillene for farfar som søler slik når han spiser, leser sakspapirene én gang til for å dekke over en sliten men god kollega, skriver en artikkel som snur opp-ned på vedtatte sannheter og utsetter oss for fare, holder ut en samboers evige gnål på grunn av barna, flikker på båten slik at den holder en tur til, svelger stoltheten og ber om unnskyld når vi nok en gang gikk i et gammelt mønster det var så uendelig vanskelig å kvitte seg med, klemmer øyelokkene sammen i en tårevåt avskjed når den vi elsker forlot oss så alt for tidlig, samler trådene i et slitt teppe på jobben i redsel for å falle ut av det trygge, miste lønna og stå på bar bakke, kjemper mot et kobbel med troll som prøver å brenne ned hele lageret av hel ved, setter kikkerten mot øynene nok en gang for å se om det er nødlys som blinker der i det fjerne, står oppreist når stormen kommer, det trommer på taket – og du tar likevel fram jerngryta for å samle troppene rundt et siste måltid.
For the warriors.