Pretty too much

Jeg må le. Og leter. Desperat etter et tomrom. Ønsker å surre rundt i silke og dårlige tv-sendinger mens politikere krangler om hvor mye en skal salte veier og utenriksnyhetene synes det begynner å bli vel mye skog og alt for lite søppel rundt omkring. Men slik er det ikke. Og mangelen bygger seg opp i ganen min og klukker ut i munnhulningen. Mens drømmen om å smelle champagnekorker og ta lett på veggene flagrer som stakkato flaggermus oppunder taket. Galningens latter jager de ut gjennom gangene og etterlater seg et klebrig mørke og lukten av jord og våt mur. Jeg stavrer etter i håp om å finne et lys. Hvor er dere, alle lysbærere? Kom fram, kom endelig fram. Det kjennes ut som om det er nå eller aldri.