I want you to be my partner

Familiekrønikene, de ville og gale, som tok meg tilbake til århundre med innestengte hemmeligheter og skjulte lyster, blant hester og støv og vaktler rippet opp til de lekreste retter, mens helten hadde saftige kyss og mor en heftig affære oppe på tørkeloftet samtidig som jeg tok meg nok ei ristet brødskive med brunost, lykkelig uvitende om sukkerinnhold og cellefornying og kommende bukfettproblematikk.


The rainbow

Jeg lover. Jeg skal gjøre mitt aller beste. Med tørr munn skal jeg møte dagene og lindre dere. Med fast blikk skal jeg møte frustrasjonene og elske dere. Med sterke armer skal jeg være et tre og blåse sommervind i øynene deres. Jeg lover. Med kors på halsen. Og når dere sitter der og kvelden tar dere, gnistene danser oppover, øynene skinner blankere enn det glatteste sommervann og ingenting annet finnes – da står jeg et helt langt liv unna med ti kniver i hjertet og lover fortsatt.


unsubscribed

Trinnene dine fjerner seg, for så å komme tilbake igjen. Et langt, lite øyeblikk, før døra smeller. Du hadde nok glemt noe, og det var ikke meg.


would you ever dream again

Det glimter over stålinnfatningene, dressrensemiddel gir en eim av desinfeksjon, ord kløyver ord. Jeg er et pantomimeteater, hodet mitt beveger seg snart hit, snart dit, rykkvis og styrt. Jeg prøver å gjenta kontrollen men hjernen lystrer ikke seg selv. Jeg blir kvalm av bildene, kvalm av eimen. Det siver røyk ut i gatene og inn i stua mi. Gjennom lukkede ører hører jeg salmer og salver av klapp og krutt mens noen står med hendene begravd i andres blod. Det hellige Helvetet, la ditt rike komme fra nå av og til evig tid. Barnetroen ligger igjen som en liten rød sko, gjemt bak murpuss og støv, og jeg sitter bare her mens livene svinner hen.


I hear you call my name and it feels like home

Helt nederst i bakken står han der, justerer litt på bindingen og sjekker underlaget, før han setter i og forsvinner utfor. Jeg prøver å henge på men hjertet slår meg snart ut av balanse og jeg aner ikke hvor jeg er i landskapet heller. Alt er helt hvitt og det dugger på brillene. Jeg må stoppe opp for å summe meg og finne igjen alle fem sansene som en etter en forsvant bak meg et sted. Jeg er varm og kald, uten kontakt med omverdenen, og jeg er redd for å måtte være her alene. Jeg ser ikke veien videre, jeg aner ikke hvor jeg skal dra, og jeg snufser som var jeg igjen bare et lite barn.


Someone left the building

De svinser foran meg, over surklete og myrlendt terreng, med lette joggesko og lette sinn. Rundt oss høres lyden av vår, og livet knopper seg time for time. Det er forunderlig, det er magisk. Som om ingenting har skjedd bryter det seg fram, livet. Jeg trasker bak, glad for at vi kan gå her alene i skogen, vi jentene, uten mørke menn skulende i skyggene. Jeg trasker bak, som om ingenting har skjedd. Som om ingenting skjer. Jeg trasker bak, som en skygge. Jeg forbanner mørket.

#bringbackourgirls


Sub Troopers

Som oldemors gamle klokkestreng henger hun der. Ikke så veldig designpreget. Mer hjemmestrikket i fasongen. Kanskje med noen gudsord i front og litt frynsete kant. Ofte bærende på en fyrstikkeske til bruk på kaldere dager, der noen har lagt tilbake brukte fyrstikker til irritasjon for andre. Klokken i enden kan ha falt av, men du skal vite at den hadde en søt liten pling ved lett berøring. Ubehøvlede mennesker og litt vel store ungeflokker som slengte opp og ned på henne gav en intens lyd som skar i ørene. En skal ikke tulle for mye med slike klokkestrenger. Det visste også oldefar, selv om han var av den litt tunglærte sorten.


I owl you

Skulle bare ta en liten pause. En bitteliten sådan. Nesten ikke til å merkes. Nesten ikke til å tro. Tenke på alt og ingenting. Helst ingenting. Sitte sånn rett opp og ned og kjenne at kroppen driver med sitt, stille og rolig og nesten uten en lyd. Phuh. Deilig. Viftene til ventilasjonssystemet durer jevnt. Litt søvndyssende på et vis. Som om hodet skilles fra kroppen og det leves to liv i ett; ett som sover og ett som holder liv. Programmert til automatisering. Opplært - check. Tillært – check. Det stikker i nakken og jeg klør meg i øyet. Jeg ser deg nok. Over alt og i meg selv. Det vokser ut og lander mykt og lydløst. Check.


Take me to your leader

De skulle vært fugletittere. Tatt fram kikkerten og zoomet seg inn. I stedet krummer de ryggen, skuler og skriver leserbrev i protest. Mot forsøpling og larm. Det er aldri ettermiddagsfred å få. For det smeller mellom husene, og en jevn rytme forplanter seg gjennom timene. Timene som de vil ha for seg selv med litt hyggelig radio i bakgrunnen. Litt koselig stillhet før det hele avsluttes, det er vel ikke for mye å be om når man er på vei bort og ut? Men jeg tenker de burde fått en skikkelig fuglekikkert. Skrudd ned lyden av radio for ei stund og zoomet seg inn på flokken der borte som spretter så larmende opp og ned. Oppdaget livskraften som bare noen meter unna øver seg på å bygge landet videre. Kjent et snev av en gammel sitring. Før kikkerten blir lagt ned for godt.

 


Come shine, prelude

På den frosne bakken står et skjelett. Det har stått der i skyggene ganske lenge, og er ikke så vakkert. Men det bærer bud om tider som igjen skal komme. Det går en lengten gjennom alt.