Come shine, prelude

På den frosne bakken står et skjelett. Det har stått der i skyggene ganske lenge, og er ikke så vakkert. Men det bærer bud om tider som igjen skal komme. Det går en lengten gjennom alt.


I suppose you didn't hear

Trepionene stakkars, de ligger forblåste uten dekke uti hagen. De hvite ulltrøyene jeg så møysommelig surret rundt de tok vinden. Som små kremmerhus fløy de rundt i naken natur, og hadde jeg hatt anlegg for det skulle jeg satt musikk til den selsomme forestillingen. I stedet slo praktikeren inn, som gikk ut for å berge drømmen om en sommer.


those violin strings

Helt ytterst på tuppen, og et sugende stup foran. Så langt ned at øyet blir blankt bare ved tanken. Her står hun altså, klatret opp dit helt av seg selv, veien var så rett og fin og det ene trinnet førte liksom med seg det neste. Jovisst tenkte hun litt underveis, stoppet opp og tok seg noen pauser, men alt i alt gikk det hele forbausende lett og ubesværet. Og en fantastisk utsikt ventet henne. Bare noen trinn til, så var hun der.


Mother Matrix, to be continued

Forgangne menneskers ordlyd flommer gjennom munnen min, og det tar ei god stund før jeg oppdager det. Det er som om hodet er programmert med et viruskontrollsystem som vanskelig slipper gjennom nytt materiale. Hvor mye ekko fra fortiden bærer jeg egentlig med? Er jeg bare en stor dose DNA med automatikk som sikrer gode gener – der selv det empatiske som dukker opp har en bakenforliggende årsak, og når heltemodige mennesker risikerer livet sitt for å redde andre, er det kun et puss fra matrix? Jeg fryser fast foran de ikonografiske gullgloriene, i håp om at en sjette sans kan redde selvet fra å forsvinne.


swan song

Hun er så gammel der hun står, innsunkne kinn og utstående øyne. Hun har levert det hun skulle, vært trygg og trofast, kommet når hun skulle og gitt nytt liv hver vår.  Nå står hun her og tygger langsomt, litt småsløv slik kyr stort sett er. Øynene har et slør foran seg og det ser ikke ut til at hun skjønner hva som vil komme når maska settes på og skuddet bryter det hele av. Den store, varme kroppen sukker tungt når livet gir slipp og resten segner ned på gulvet. Det er vakkert og det er stygt - i menneskehånden henger evnen og viljen pekende med munningen ned.


I know where beauty lives

Jeg beveger meg raskt fra benk til kjøleskap og innstiller meg på å trylle litt samtidig som jeg noterer ned på handlelisten. Kontaktlisten blinker og telefonen tar oppmerksomheten, og mens jeg klemmer øret ned til skulderen kutter jeg løk og litt av fingeren og kommer på at vi var tomme for plaster, og at jeg kommer til å slite foran perleporten til St.Peter når listen over stygge ord blir avdekket. Det er rent i oppvaskmaskina, og jeg sjekker hvilken av ungene sin tur det er og kommer på at to skal av gårde ganske snart så jeg må trylle med tida også, skal de få i seg ordentlig næring. På ukesoversikten noterer jeg ned infoen på siste mail som nettopp kom om endring på et møte, og på veien til vaskerommet plukker jeg opp to enkeltsokker mens jeg vurderer muligheten for ei treningsøkt i løpet av ettermiddagen, og på veien tilbake vurderer jeg hvor ille det totale forfallet kan bli om det ikke blir ei treningsøkt likevel. Mens jeg fyller vann i muggen og roper på unger som ikke kommer ser jeg at det er på høy tid å vaske kjøkkengulvet, jeg burde laget meg ei vaskeliste, og apropos lister ja - hvor ble det av den som jeg skrev i forbindelse med sangen jeg lovet å dikte til min onkels kommende bursdag mon tro, og Gud det er jo allerede til helga! Og jeg tikker av gårde som en liten hverdagsbombe og finner ingen unger men ser bare at verden består av nuller og enere i en uendelig rekke, matematisk oppbygd og programmert i matrix, og hjernen min bøyer av for den er 10.000 år gammel og skjønner seg ikke på slikt og hvor i all verden har det blitt av ungene nå mens tida tikker av gårde, jeg runder hjørnet på huset og skal til å rope, men ordene kommer ikke fram til hjernen for den ble skrudd av og bare hjertet ble igjen, og heldigvis for det, for der er de jo de vakre ungene mine, så glade, så langt unna nuller og enere som noe menneske kan bli og mammaen deres som stopper opp i listehodet sitt og igjen blir minnet på om at bare ett skritt til sides ligger friheten til å leve.


Take me to the moose

Det er så usigelig forførende. De hvisker omkring deg, det glimter til på TV-skjermene, og i skrivende stund - for snart er det nyttår - braker kampanjene løs. Hvis du bare signerer her, eller klikker ett hakk videre, så skal vi ta deg med helt til månen. Hvem vil vel ikke dit? Praktfullt skinnende, unik og enestående. Forførende magisk i tusenvis av år. Å ja, ta meg med dit, jeg vil også stå og skinne, være en vinner og vifte med mitt eget flagg på toppen. Stappe flagget langt ned i utatt mark og erklære høyt for alle andre at The winner is MEG! Så skal vi feste til langt på natt, alle vi vinnerne, og være oss selv nok. Fordi vi greide det. Fordi vi fortjener det.

Jeg ser opp på de som fester der et sted, dansende på sølvblå overflate, fanget i et evig natteparadis, og stryker hånda litt fraværende på pelsen under meg, så stri og lite glamorøs som man kan få det. Rundt meg er det stille, kun prustingen krydrer lufta. Jeg slår et slag for at det blir Elgens år i år. Sannelig, det sier jeg dere.


Monkey Business

Og så står du her på endestasjonen da, møblert og vel gjennomført. Ingen kan ta deg på noe, ryggen er fri, og de andre på perrongen nikker høflig til deg. Respekt. Samvittigheten er ren, toglinjene til hit har vært strake og rette - med unntak av det julebordet som utartet seg, da, men det har ikke blitt nevnt siden og takkogpris for det. Og så var det en litt kjedelig episode med naboen, som heldigvis flyttet på seg etter hvert. Du retter på knuten, kremter diskré, skal jo ikke akkurat holde noen tale heller. Og skulle du ha gjort det så hadde du uansett ikke trengt å klirre i glasset, om du hadde hatt noe. For det er stille. Tonene er borte, de har fadet ut. Det er ikke mer å si. Bare ryggradene står igjen. Frie og radbrukkede, og de bør holde bittelitt til for her faller ingen.


Catch and release

I lotusblomststilling, med hendene vendt mot hverandre, pekende oppover, øynene lukket. Musikken er skapt av vesener som lever i dypet, og så ulikt alt annet at sanseapparatet i hodet går litt løpsk. Fargerike spiraler tvinner seg rundt og en dyp ro brer seg utover. Det er en reise lengre enn langt og forbi det man ellers ser, som om barndommen tar bolig i sinnet og alt igjen bare er. Alt bare er. I det musikken fader bort kjenner jeg et pust fra et annet sted, jeg er løftet opp et øyeblikk og aner konturene av noe som er større enn meg selv. Jeg strekker varsomt hånda ut – og tar en iPhone som piper i alarm over at jeg må huske å sende tallene på vannmåleren i kveld før datoen skrur seg over til ny dag. De fem snaue sansene er brått skrudd på igjen, jeg resignerer, sjekker resten av timeplanen og er igjen i strømmen som trekker meg videre, ut og bort.


The two of me

Hun sitter der i sofaen - er på sitt peneste - tilfreds og uten tusen tanker. Øynene speiler mine, varme, og tiden er glattet ut. Jeg kjenner fortvilelsen vokse, for ingen drar ut i slikt et vær. Men jeg må. Jeg bøyer hodet i voksende skam, henter jakken, og kjenner frustrasjonen bølge over stuegulvet. Hva er galt i å bare være her? Er ikke jeg selskap nok? Hvorfor må du stadig ut? Jeg sukker og snur meg. Du kan få bli med om du vil? Hun sitter godt klemt inn i tryggheten og vil ikke ane hva jeg snakker om. Men et bitte lite streif blafrer over henne og jeg vet hva. Vi ser hverandre inn i øynene, finner balansen, og jeg gransker ansiktet i speilet. Gud, så lei jeg kan bli av meg selv.