The closest thing

Det hogger i meg, panikken slår meg ut, og jeg blir så smått kvalm. Det ruller flere filmer samtidig bak øyelokkene, og jeg er emosjonelt et sted bak melkeveien og strever med å finne veien hjem. Det er uoverstigelige utfordringer som ligger foran meg – hvordan kunne jeg havne i dette kaoset av sorte hull og eksploderende stjerner? Situasjonen kjennes så ille at jeg ligger handlingslammet, og tenker med hele meg at dette slettes ikke kommer til å gå bra. Det kan umulig gå bra, det er alt for mye å forsere, for mange scenarioer å ha kontroll over. Jeg hyperventilerer – hvor er overlevelsesdrakten min? – og kan noen andre vennligst ta over styringa her?!
Et gammaglimt skjærer gjennom rommet, vekker meg brutalt fra transen og minner meg på den hårfine balansen mellom å ha og å tape. Jeg blir brått nullstilt. Jeg skjønner at melkeveien ikke er stedet å orientere seg i om jeg skal greie denne reisen. I hånda mi glitrer det bittelille, eneste kompasset vi har: Å være noe for noen. Akkurat nå.