even when I stumble

Hjertet er som en rosin, smilet ligger igjen i forgårs, hodet fylles av mørkeblå bokstaver og det eneste refrenget jeg kan er ”bullet me”. Jeg vet at sola ikke akkurat stråler. Så jeg trekker meg tilbake til ei hule og tenker å lukke døra stille bak meg. Den slamrer brutalt igjen og jeg synes faktisk lyden var befriende. Her inne trenger jeg sannelig ikke smile. Etter noen timer klemmer hula seg sammen og er snart ved å kvele meg langsomt, og panisk finner jeg ikke igjen døra. Øynene er fylt av jord og jeg blunker og kaver når dørklokka ringer og det blinker varslende et sted like til høyre for meg. Jeg sleper meg bortover og er klar over tilstanden men åpner likevel. Den som står der tåler både jord og blå bokstaver, og vasker mildt fjeset mitt mens jeg får et kyss i panna. Jeg tror det kalles et solkyss.