All that we are
Søndagen er på hell, jeg har vært på reise, og i forundring over tilværelsen og alt den bringer med seg har jeg begynt en serie med svart bakgrunn. Ikke fordi verden er mørk, men fordi mørket fremmer lyset. Fra jeg var lita og skapte min egen hule om natta med lommelykt og bøker kjenner jeg trygghet i det dunkle. At noe er usett og hemmelig, skjult og diffust og har sin egen eksistens uavhengig av meg. Heldigvis. At verden går videre uten meg, at jeg bare er en liten maur med begrenset innsikt, makt og betydning. At jeg vanskelig kan gjøre store feil, og derfor heller ikke skal være redd for å leve ut det lille lyset av liv jeg bærer på. I mørket; magien i dette nettverket av liv som våre begrensede menneskesanser aldri helt vil kunne ta inn. Men kanskje likevel så nært, og hadde jeg visst hvem som alltid gikk ved min side, der i mørket og det usette, gjennom livet mitt, så hadde jeg aldri noen gang fryktet?
Og imens jeg skriver dette har forskerne funnet 300 000 nye galakser utenfor vårt univers, med stråling som strekker seg gjennom mange millioner av lysår. Det er mørkt der ute, i dette rommet. Men det er et helt forunderlig fantastisk mørke. Og det er bare å nyte. Dette korte glimtet av liv mellom to evigheter som vi har. Et lysglimt i alle mulige farger, før det igjen mørkner rundt oss og menneskesansene slukner og hvem vet hva annet som våkner til liv.
Father and son
De druknende. Desperate over livet som raste så fort. Over valgene som var så lette å ta da, men så tunge å bære nå. Er spillet snart over allerede? Bare en runde til da, please. Bare en runde til. De leter etter bekreftelse og søker etter trøst, men sjelen deres ligger foran med et mørkt sukk som tar rommet. Tar håpet. Og trøsten blir mager og skamfull over sin utilstrekkelighet og forsvinner før den kom. Det er uutholdelig å betrakte det blanke, skrekkslagne blikket til den som trenger slik trøst mens klokka tikker sakte på håndleddet der knoklene trer fram time for time. Jeg kunne ikke gjort det annerledes. Jeg kunne ønske jeg hadde gjort det annerledes. Jeg ville gjort det annerledes. Ordene er tunge monstre som dovent slikker i seg tiden. Jeg ser på de fulle magene deres og kjenner angeren slå med magre knoker ut i lufta. Det hjelper så lite. Det hjelper slettes ingenting. Det forsvant for oss dessverre. Vi må bare holde ut siste rest nå, på et lappeteppe av sagt og usagt, tenkt - og helst ikke tenkt. Jeg brer lappeteppet utover siste rest av grønt gress. Kom, sitt ned litt. Kanskje vi får en flik av sommernovelle på slutten her.
Til the sun comes back again
Så tar jeg en og en bomullsdott og pakker i hodet, sier ja og smiler solsikkevakkert. Vender blikket bort fra fjellkjeden som reiser seg som en Katla, unngår å kjenne på vibreringen som jager gjennom jordlagene. Det må gå bra, andre har klart det. Under armen har jeg tviholdt på noen lyse tanker fra gårsdagen. Den henger som en koseklut med emmen lukt av natt. Katla skyter rygg og mørk vind virvler nedover. Solsikkeskinnet mitt blir vassent mot ekkoene fra et brøl som kastes rundt i nær framtid. Ja er kodeordet de underjordiske trenger for å hente meg inn i fjellet igjen. Magen knyter seg rundt gammel skrekk. Jeg stapper frenetisk inn flere bomullsdotter, leter etter solbrillefjeset og legger tankene som sankthansbål bak meg. Prøver å gå så lett jeg kan over den bølgende bakken.
Kingdom to come
Han kommer ruslende mot meg med et beskjemmet smil og håret på snei. Jeg har kjent ham lenge og det er et usikkert drag over øynene hans. Han stopper opp, men henter fram mobilen før han når fram til meg. Blikket er stivt rettet mot skjermen. Jeg benytter anledningen til å ta en kikk i sekken han bærer på ryggen. Han merker ingenting, ser meg ikke. Rødmer ukledelig i bruset fra sosiale media. Speiler seg i superlativer fra kjente navn han nettopp droppet i beste sendetid. Alle som liker og deler og spiser sukker fra hans munn. Jeg stikker hånda nedi sekken. Noe mykt og krøllete minner om teddybjørner og ha-med-dager på barnehagen. Jeg tar tak og trekker ut en av de. Samtidig snur han seg sakte mot meg, og det barnslige, vennlige smilet sitter på munnen som en post-it-lapp. Jeg stirrer inn der pupillene skal sitte men øynene hans spretter rundt i rommet lik jaktende googlealgoritmer. Han legger armen sin rundt meg. Den er brun og hårete. Musklene trekker i kraftige kjever, og jeg ser bort ned på hånda jeg hadde i sekken. Den bærer på et innspunnet hode med åpen, rød munn. Det er sukker i munnvikene og skapningen ved siden av meg danser på åtte hårete føtter mens han gleder seg til måltidet av nok en nyttig idiot på www.
The Skywalker
Jeg vil vandre kun i skylette bølger, de perler rundt føttene mine, det glinser i tynne gullringer rundt bare sommerlegger. Jeg ler en trillende latter og svinger meg sakte rundt, i en evig rus der ingenting kan nå meg annet enn boblende drikke og lyse, lette tanker. Og om jeg strekker armene helt opp kan ridderliknende vesener løfte meg over kanten og helt ut i det fri. Det skinner blankt i øynene mine og jeg ser alt – og jeg ser ingenting. Og under meg duver skogene, de mørke og trollbundne, de suser på en sannhet, fugler flyr rundt stammene og sangen er den samme, det grønne gjemmer på fuktighet og nye spirer krøller seg hemmelighetsfullt rundt hverandre. Men jeg ser og ser ikke, jeg hører og hører ikke, og jeg fjerner meg sakte fra de dype tonene fra jorda, de er for tunge og de forstyrrer dansen min.
For the warriors
Når jeg skaper så befinner jeg meg i en tilstand som i perioder nok kan betegnes som meditativ. Verkene på utstillingen "For the warriors" er skapt i en slik intens periode i årets første måneder - det er som å være på et åpent hav der jeg delvis svømmer selv, delvis blir tatt av understrømmer. Og jeg elsker, hater, nyter, forbanner, sukker henført, legger inn nye lag, luker bort, tilfører nytt, skreller ned igjen, sover dårlig, tar en fest – og alt dette mens ulike teknikker får blomstre eller forkastes etter som hvor jeg er i denne prosessen. Og når jeg kommer til meg selv igjen er fødselen ferdig, bare små justeringer tilføres - i edruelig tilstand - og jeg tenker at dette er skapt litt utenfor meg selv, et sted der drømmer og lengsler finnes.
Hvis jeg løfter blikket oppover deler jeg de samme stjernene som skinner i øynene på sjeler langt unna meg. Sjeler jeg ikke kjenner. Drømmende. Lengtende. Som om vi et øyeblikk glemte menneskehammen og var ute der et sted, møttes over en galaktisk kopp kaffe i lyset fra et stjerneskudd, og kunne ønske oss noe stort vi nesten ikke tror på men kunne håpe var sant. Og kanskje hadde vi ønsket oss det samme. Uten å si det til noen. Og blikkene våre møttes, frie og fryktløse, og vi smilte, før vi steg langsomt ned igjen, tok på oss krigerdrakten, og gikk ut.
Vi bærer et lite barn over armen til det endelig sovner, vasker fillene for farfar som søler slik når han spiser, leser sakspapirene én gang til for å dekke over en sliten men god kollega, skriver en artikkel som snur opp-ned på vedtatte sannheter og utsetter oss for fare, holder ut en samboers evige gnål på grunn av barna, flikker på båten slik at den holder en tur til, svelger stoltheten og ber om unnskyld når vi nok en gang gikk i et gammelt mønster det var så uendelig vanskelig å kvitte seg med, klemmer øyelokkene sammen i en tårevåt avskjed når den vi elsker forlot oss så alt for tidlig, samler trådene i et slitt teppe på jobben i redsel for å falle ut av det trygge, miste lønna og stå på bar bakke, kjemper mot et kobbel med troll som prøver å brenne ned hele lageret av hel ved, setter kikkerten mot øynene nok en gang for å se om det er nødlys som blinker der i det fjerne, står oppreist når stormen kommer, det trommer på taket – og du tar likevel fram jerngryta for å samle troppene rundt et siste måltid.
For the warriors.
Pretty too much
Jeg må le. Og leter. Desperat etter et tomrom. Ønsker å surre rundt i silke og dårlige tv-sendinger mens politikere krangler om hvor mye en skal salte veier og utenriksnyhetene synes det begynner å bli vel mye skog og alt for lite søppel rundt omkring. Men slik er det ikke. Og mangelen bygger seg opp i ganen min og klukker ut i munnhulningen. Mens drømmen om å smelle champagnekorker og ta lett på veggene flagrer som stakkato flaggermus oppunder taket. Galningens latter jager de ut gjennom gangene og etterlater seg et klebrig mørke og lukten av jord og våt mur. Jeg stavrer etter i håp om å finne et lys. Hvor er dere, alle lysbærere? Kom fram, kom endelig fram. Det kjennes ut som om det er nå eller aldri.
Å være seg selv gjennomsiktig
Det er så overveldende, jeg kan ikke tro jeg velger det selv, dette menneskelivet som gir meg stadig nye oppgaver å løse uten fasit bakerst så vidt jeg vet så jeg må gjøre alt i blinde – i hvert fall er det i et diffust lys - og etter kompass jeg ikke er sikker på om jeg egentlig er utstyrt med. Noen må ha kastet bruksanvisningen, eller gjemt den på et alt for lurt sted. Og kanskje det er det jeg egentlig driver med, sånn i det store og hele; leter etter kompasset - eller bruksanvisningen kanskje - mens livene ved siden av meg også strømmer på, broadcaster seg inn på min linje og skaper resonans og forstyrrelser, morsomme misforståelser og elskverdige innsyn, påsyn, ettersyn, gangsyn. Ofte i så store doser at jeg helt glemmer at jeg er på leting , jeg bare gråter og ler og trekker pusten og virvler rundt etter beste evne, og jeg dupper litt som en kork i et stort hav og lever inderlig, med disse kildrende strømningene over oppå og under alt. Og det diffuse lyset som trekkes ned over meg når leken er over og det er på tide å si god natt og takk og farvel. Mulig fasiten kommer da. Og erkjennelsen av at kompasset, det var meg selv.
Dont go back to sleep
Om jeg nå lukker øynene og står helt rolig. Stille hjerne, stille hjerte. Saltstøtteaktig, med sort, tomt hode. Ingen refleksjoner som krysser øynene, ingen håp, ingen framtid. Ingen fortid og skjeletter som spenner bein på hverandre. Bare et lite glimt. Nå. Nå. Nå.
Da kjenner jeg buldringen under føttene og dragsuget som maner til fall. Ynkeligheten som jager i rommet. Krusningene på tilsynelatende stille tjern. Dragen som biter seg selv i halen. Og dronningen som bærer så tungt.
Øyenhulene er tomme, leter etter lys. Var det bare dette ene vi hadde?
Mother Earth
Det lokker så liflig under trærne. Barbeint på tørr og mjuk furunål, vakende over vannet etter gyllent kveldslys som skinner. Insektene glitrer med gjennomsiktige vinger, de danser mellom treleggene i takt med stille summing, og jeg svever som hypnotisert i drømmeland, innover og innover. Alt er dempet, ånden våker og det er fred. Ingenting å bekymre seg for, alt er godt, her kan du få sitte ei stund og hvile deg kjære venn. Stol på oss, la andre passe på, la andre gjøre jobben. La andre gjøre den helvetes tunge jobben.