All that we are
Søndagen er på hell, jeg har vært på reise, og i forundring over tilværelsen og alt den bringer med seg har jeg begynt en serie med svart bakgrunn. Ikke fordi verden er mørk, men fordi mørket fremmer lyset. Fra jeg var lita og skapte min egen hule om natta med lommelykt og bøker kjenner jeg trygghet i det dunkle. At noe er usett og hemmelig, skjult og diffust og har sin egen eksistens uavhengig av meg. Heldigvis. At verden går videre uten meg, at jeg bare er en liten maur med begrenset innsikt, makt og betydning. At jeg vanskelig kan gjøre store feil, og derfor heller ikke skal være redd for å leve ut det lille lyset av liv jeg bærer på. I mørket; magien i dette nettverket av liv som våre begrensede menneskesanser aldri helt vil kunne ta inn. Men kanskje likevel så nært, og hadde jeg visst hvem som alltid gikk ved min side, der i mørket og det usette, gjennom livet mitt, så hadde jeg aldri noen gang fryktet?
Og imens jeg skriver dette har forskerne funnet 300 000 nye galakser utenfor vårt univers, med stråling som strekker seg gjennom mange millioner av lysår. Det er mørkt der ute, i dette rommet. Men det er et helt forunderlig fantastisk mørke. Og det er bare å nyte. Dette korte glimtet av liv mellom to evigheter som vi har. Et lysglimt i alle mulige farger, før det igjen mørkner rundt oss og menneskesansene slukner og hvem vet hva annet som våkner til liv.