and then I met you

På et sted like i nærheten traff jeg mennesker som kunne det der med å møtes. Som flagrende gevant, ganske ulikt kledd enn de, hadde jeg som strategi å smyge meg inn langs veggene i huset deres, og så finne meg en krok jeg kunne synke ned i. Men de lot meg altså ikke gjøre det. Jeg møtte noen av de et par dager før dette skjedde, og da spurte en: Har du hatt noen gode møter i dag? Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Var kaffen god? Var avtalen vi landet klar nok? Kom alle de inviterte? Tja, svarte jeg, møtene var vel gode de…? Og da så jeg at det var mil mellom oss, her var det noe jeg ikke skjønte. Så, den dagen da jeg stadig ble avbrutt i min snikende strategi inn mot hjørnet gikk det trinn for trinn opp for meg. Direkte blikk, vennlige øyne som spurte hvem jeg var, hva jeg bar med meg inn hit, hva min historie var, hva mitt ståsted kunne være. Nysgjerrige, åpne. Det er rart hvordan man ser forskjellen på late-som-interesse og ekte nysgjerrighet den dagen man ser det. De inviterte meg inn, en etter en. Jeg smilte litt brydd først, deretter mer og mer trygg. Da jeg ankom kroken min hadde jeg vokst fra å være snikende ullteppe til å kjenne meg som månestråle.
Jeg ser deg.