carefully chosen

Han ravet ut fra inngangen til banken, skakk og skjev, med et svart hull til munn. Jeg krysset banen hans, på vei mot noe som muligens ikke kunne vente, slo blikket raskt ned i respekt for folk som er formet annerledes enn de fleste, mens det pep svakt et sted om å stoppe. Den eneste arma han hadde var opptatt med å holde en smilende liten hund i bånd. Men føttene mine var så godt i gang, de hørte bare etter sin egen takt. Jeg ble sluset inn i sidebygget med dårlig magefølelse – var det ikke hjelp han sa? Og det eldre ekteparet som han henvendte seg til, de ble bryske i ansiktet og viste ham ryggen. Jeg spratt fort omkring med mine superviktige gjøremål, og ute i sola igjen speidet jeg etter den hjelpeløst skakke mens jeg forbannet avsløringen av meg som en av de som bare går forbi. Jeg så på mine glade middagsspisende barn med et lite dagens hull i hjertet. Og ettermiddagen gikk i melankolsk ruslefart, til skjebnen ringte meg med smilehull og tilgivelse. For i den andre enden hvisket en engels stemme. Hun hadde hjulpet en skakk mann med posene om bord på bussen. Han var full av gråt over sin egen elendighet, og min lille engel hadde lyttet og trøstet hele veien ned. Da hun tapte ham og hunden av syne ringte hun meg, med et eget hull i fortvilelse over sin utilstrekkelighet, og verdens urettferdighet. Jeg øste takknemlighet over at hun hadde rettet opp mødrenes synder, og tenkte varmt om fremtiden, tross alt.