Exodus

Vrinskene slår tilbake fra fjellene og den myke, tappende lyden av tusen klover mot bakken fyller den nederste delen av stekt himmel. De løper symmetrisk, som var de en fiskestim, og jeg tar meg i å lure på hvem som springer der først. Er det den eldste, med erfaringens gullkrone? Eller den vakreste, som med stjerneglans kaster blår i øynene på alle tvilende? Kanskje det er den råeste, som fryktløst og hardt har gått sine egne veier over lik, fått de andre i evig knestående. Eller har en baktropper ufrivillig havnet først, fått sine egne i hælene, og nå innser at alfaplassen aldri var noe å drømme om. Jeg kan skimte den der kroppen renner av gårde. Høre hjertedunkene i dobbelt tempo. Pelsen skjoldete av svette, manen blank og rennende. Den myke mulen, det redde blikket. Når førstemann, blind og døv, farer utfor stupet ser jeg de andre følge etter, og sorgen over at de alle lot seg lede drukner i støvet.