Dont go back to sleep
Om jeg nå lukker øynene og står helt rolig. Stille hjerne, stille hjerte. Saltstøtteaktig, med sort, tomt hode. Ingen refleksjoner som krysser øynene, ingen håp, ingen framtid. Ingen fortid og skjeletter som spenner bein på hverandre. Bare et lite glimt. Nå. Nå. Nå.
Da kjenner jeg buldringen under føttene og dragsuget som maner til fall. Ynkeligheten som jager i rommet. Krusningene på tilsynelatende stille tjern. Dragen som biter seg selv i halen. Og dronningen som bærer så tungt.
Øyenhulene er tomme, leter etter lys. Var det bare dette ene vi hadde?