Mother Matrix, to be continued

Forgangne menneskers ordlyd flommer gjennom munnen min, og det tar ei god stund før jeg oppdager det. Det er som om hodet er programmert med et viruskontrollsystem som vanskelig slipper gjennom nytt materiale. Hvor mye ekko fra fortiden bærer jeg egentlig med? Er jeg bare en stor dose DNA med automatikk som sikrer gode gener – der selv det empatiske som dukker opp har en bakenforliggende årsak, og når heltemodige mennesker risikerer livet sitt for å redde andre, er det kun et puss fra matrix? Jeg fryser fast foran de ikonografiske gullgloriene, i håp om at en sjette sans kan redde selvet fra å forsvinne.