She never really left

Kanskje er det jeg som tviholder på henne, og ikke omvendt. Men det er rart hva innbildningens kraft gjør med oss. For på dager der jeg kjenner at pusten ikke strekker til og jeg tror at jeg ikke har mere pust igjen å by på – og slettes ingen krefter til å tviholde på noen som helst – så står hun der ved siden av meg likevel. Jeg skotter mot henne med matt blikk og vet at ute blant folk er det henne de ser på. Sirkus til folket! Jeg lister meg bort for å sette brød.