the word she never said

I egenskap av å ofte ha og bruke for mange ord fascineres jeg av de som greier seg med få. De som er fåmælte med lite fakter, som tar liten plass og dermed gir mere rom for oss andre. Disse som er så stille at jeg gjerne tror at de også er ekstra snille. Og så skammer jeg meg litt og tenker på sist jeg tok større plass enn det muligens var rom for – og det var nok ikke så lenge siden. Fy skam. Jeg klemmer meg sammen til en liten ball og lover å ikke sprette neste gang jeg treffer folk. Men, de fleste folk er jo morsomme å sprette sammen med så jeg sliter veldig. Så jeg glemmer meg – selvsagt – og begynner å sprette entusiastisk igjen. Og skyld&skam begynner å hviske meg i øret igjen om å klemme ballen sammen, ned til en klump i magen. – Hvem i all verden vil gå med en fordømt klump i magen til evig tid?! roper jeg til skyld&skam, som begynner å rødme på skulderen min når de skotter opp på djevelhornene mine. Som ikke ser så veldig djevelske ut ved nærmere øyekast. Det handler jo ikke bare om min egen ball, sier jeg, det er minst like artig at de andre spretter rundt på sine frekvenser. Så jeg sier til meg selv at det er bra jeg ikke går med en ballklump i magen. At det faktisk er det beste. Og da tenker jeg at de som har lite fakter og få ord kanskje tar den plassen de vil ha, de også. Forhåpentligvis. Hvis ikke kan de godt få sprette sammen med meg.