From a distance

Det er alvorlig støy på linja. Jevnt, økende i styrke, om ting de har og ting de skal få, steder de skal reise og steder de har vært. Møysommelig bygger de opp verden, sten for sten, ord for ord, ting for ting. Ordflommene vasker sjelen min fri for all farge og de lener seg over meg, går inn gjennom øynene, munnen, ørene mens de overleverer sine sannheter, værsågodtaimot, de er snart dine nå. De bygger opp, i raskt tempo, som skulle de dø i morgen. Jeg får blå lepper og vrir meg i krampe. Jeg er under angrep, jeg taper målet i sikte, jeg legger meg ned sammen med hundre andre, tusen andre. Og de stakkars ungene. ”Nei!” roper jeg men munnen er full av champagne som de heller i meg som var jeg en gås. Jeg vender meg bort, det er for fryktelig å se, jeg dør i biter sammen med de, de stakkars ungene på tv-skjermen. Skummende munner, mødre som skriker, fortvilte fedre. Men hva kan vel jeg gjøre? For jorda snurrer rundt og rundt omkring på alle kanter. Og jeg velter. Nesten. Før jeg knytter nevene i sinne og visshet over min utilstrekkelighet, og jeg slører blikket, betrakter scenene, lindrer smertene. Begynner å snakke samme språk. Drikker samme drikk, danser samme dans, fyller dagene med snille fine koseting. Det stikker heldigvis bare nå og da. Det er nesten til å leve med.