swan song

Hun er så gammel der hun står, innsunkne kinn og utstående øyne. Hun har levert det hun skulle, vært trygg og trofast, kommet når hun skulle og gitt nytt liv hver vår.  Nå står hun her og tygger langsomt, litt småsløv slik kyr stort sett er. Øynene har et slør foran seg og det ser ikke ut til at hun skjønner hva som vil komme når maska settes på og skuddet bryter det hele av. Den store, varme kroppen sukker tungt når livet gir slipp og resten segner ned på gulvet. Det er vakkert og det er stygt – i menneskehånden henger evnen og viljen pekende med munningen ned.