Gone, but not by the wind

I hverdagsbobla driver, i mer eller mindre fart, tanker om middag, deadline på siste oppdrag, advenstkalendre som snart burde vært i hus og små gnister omkring ungdommer som lar melka stå igjen på benken. Og så blir man brått realitetsorientert ved at andre skjæres i to og kastes til helvetes forgård – og videre inn. Når denne bobla, så navlebeskuende, så naiv, så kjær, brått sprekker i nådeløst lys og kaster alle kulisser og rammer og lar mennesket stå helt alene på scenen…fader altså, jeg kaldsvetter og sender tanker om at jeg slipper unna, og vet at den tanken kanskje ikke går inn i Systemet. Jeg får lyst til å samle alle, låse døra, slukke lyset og si at her er ingen hjemme – gå forbi, gå forbi.