I gave you my word

Å holde ord er sannelig ikke lett, det kan flyte litt ut i det blå. Og om man egentlig begynte med de beste hensikter så vet jo alle at det kan skli ut litt etter hvert – det er vel ganske normalt? Ja, egentlig en standard, kanskje? For vi er da fleksible og justerer oss etter hvert som dagene renner avgårde. I stedet for å stå der med en moralsk lillefinger og peke litt oppgitt og trassig – og fordømmende – på de som alltid kommer fem minutter for seint til det meste, så bør man justere og jekke ned seg selv litt slik at alle ligger mer på det jevne. Vips! Ingen konflikter, la det skli litt. WTF – har det egentlig noe å si? Det er vel bra man ser litt stort på ting og ikke tar alt så bokstavelig og nøye og petimetersk. Et ord er et ord er bare et ord – i den store sammenhengen. Mulig man glemmer litt underveis også. Menneskelig. Forståelig. Visker bort troskap. Visker bort samhold, kjærlighet og vennskap. Det ble for sent, tida bare gikk, jeg glemte deg.