I know where beauty lives

Jeg beveger meg raskt fra benk til kjøleskap og innstiller meg på å trylle litt samtidig som jeg noterer ned på handlelisten. Kontaktlisten blinker og telefonen tar oppmerksomheten, og mens jeg klemmer øret ned til skulderen kutter jeg løk og litt av fingeren og kommer på at vi var tomme for plaster, og at jeg kommer til å slite foran perleporten til St.Peter når listen over stygge ord blir avdekket. Det er rent i oppvaskmaskina, og jeg sjekker hvilken av ungene sin tur det er og kommer på at to skal av gårde ganske snart så jeg må trylle med tida også, skal de få i seg ordentlig næring. På ukesoversikten noterer jeg ned infoen på siste mail som nettopp kom om endring på et møte, og på veien til vaskerommet plukker jeg opp to enkeltsokker mens jeg vurderer muligheten for ei treningsøkt i løpet av ettermiddagen, og på veien tilbake vurderer jeg hvor ille det totale forfallet kan bli om det ikke blir ei treningsøkt likevel. Mens jeg fyller vann i muggen og roper på unger som ikke kommer ser jeg at det er på høy tid å vaske kjøkkengulvet, jeg burde laget meg ei vaskeliste, og apropos lister ja – hvor ble det av den som jeg skrev i forbindelse med sangen jeg lovet å dikte til min onkels kommende bursdag mon tro, og Gud det er jo allerede til helga! Og jeg tikker av gårde som en liten hverdagsbombe og finner ingen unger men ser bare at verden består av nuller og enere i en uendelig rekke, matematisk oppbygd og programmert i matrix, og hjernen min bøyer av for den er 10.000 år gammel og skjønner seg ikke på slikt og hvor i all verden har det blitt av ungene nå mens tida tikker av gårde, jeg runder hjørnet på huset og skal til å rope, men ordene kommer ikke fram til hjernen for den ble skrudd av og bare hjertet ble igjen, og heldigvis for det, for der er de jo de vakre ungene mine, så glade, så langt unna nuller og enere som noe menneske kan bli og mammaen deres som stopper opp i listehodet sitt og igjen blir minnet på om at bare ett skritt til sides ligger friheten til å leve.