I see the land so wide

En gang hadde jeg et kjøkkenvindu som inviterte hele sjøen inn til meg. I langt over 180 graders vinkel spredte funklende blå fjell og hav seg, med skiftende skydekke og et og annet ensomt skip. Å stå foran det, særlig i full storm, med en kopp te og hverdagens matpakkesmøring, var å få et glimt inn i evigheten – og små uenigheter drysset bort før de skapte kaos og furore. Det er liksom ikke så farlig når universets mysterier blafrer lett mot deg hver eneste morgen og ettermiddag.

Det tok meg noen år å finne evigheten i dagens kjøkkenvindu, for det hadde en hinne av savn etter det storslagne. Alt ble så smått, så nært, så trangt. Alle disse menneskene som hastet forbi på asfalten, og en liten himmelsprekk langt der oppe. Jeg begynte å stå med ryggen til vinduet, trakk ned gardiner for å hindre innsyn og vendte meg bort. Jeg glemte til slutt at det var der. Men det er en evighet i naboens gjerde også, i rytmen av skoleunger og syklister, hundeluftere og barnevogner, rullatorer og forsiktig støtte i korte stokker. Og barnelatteren som runger over oss på varme ettermiddager, der de spretter fram i kaotisk flokk og pur glede av gjensyn. Der er en sjø av evighet.