Press play don’t pause
Etter endt arbeidsdag, når Skal, Må og kanskje noen Bør er puttet oppi riktige skuffer eller henger til tørk til neste dag, når dagen i dag også gikk så fort av sted, og drømmene om natten nesten er det eneste man har. Når en har hastet av sted imellom hverdagsslagene og små vinduer på gløtt ikke har truffet sidesynet på måneder og år. Og det eneste man tenker på er å sette seg ned et øyeblikk – bare et bittelite øyeblikk værsåsnill – for å ta av seg skoene og dingle med beina. Gud, så deilig det var å ta av seg de sokkene – men var det ikke noe jeg hadde glemt? Sitte sånn helt uten videre, jeg burde vel tatt et femminutt med litt mindfullness, kjenne ordentlig etter at jeg er til stede. Eller knipeøvelser i det minste.
Ett eller annet sted ble play-knappen forvekslet med forward, og pauseknappen tror jeg ramlet av på veien, det murrer i magen og jeg tror muligens det er inngangsmelodien til løvens år. Om jeg bare finner ut av de der pause- og play-knappene.