my grandma knew
Inni røyken sitter ei gammel ugle, gløtter så vidt på meg, tilsynelatende uinteressert. Men når jeg beveger meg ut mot kanten av synsfeltet hennes vrir hun såvidt synlig på hodet, og jeg vet hun følger med. Trass det skarpe blikket er det noe beroligende ved det hele. Hun formidler en stoisk ro, og det gjør meg godt. Litt sånn “til døden skiller oss ad”. Hun har visst tenkt å sitte der lenge. Da jeg først så henne trodde jeg det var mistenksomhet i blikket, men nå, når jeg har vennet meg til nærværet, får jeg en følelse av at hun småsmiler litt bak det skarpe nebbet. Jeg velger å tro at det ikke er av meg, men med meg, her jeg flyr imellom dagens oppdrag og prøver å løse det på 2013-vis. Når jeg endelig setter meg ned og betrakter henne ser jeg speilbildet. En stoisk ro og tro brer seg rundt meg. Jeg tror jeg har hatt henne lengre enn jeg kan huske. Jeg setter henne på skulderen og går ut.