The innocence will never last

«- I’m sorry to say», burde jeg kanskje tilføyd. Samtidig som det uskyldsrene er noe vi opphøyer og trakter etter, som en ledestjerne i våre mer eller mindre moralsk tilskitnede liv – et barnesinn lyser som ubrukt lerret der verden er strålende, fargerik, full av muligheter, der magien finnes – så er motsatsen naivitet, det kortsynte, overforenklede, virkelighetsfjerne. Så hva er det da å trakte etter, denne uskylden, hvor ligger grenselandet, hvor er linjene å tråkke etter, hvor er linjene å tråkke over. Når går det rene ubesudlede over til dumt pjatt. Det burde jeg vel visst, midt i halve livet som jeg er. Jeg spinner uforankret tankene videre, målløst, i håp om å finne svar under steinene. I redsel for fordumming jager jeg meg raskt videre. Steinene ligger igjen, usnudde. Fuglen henger over hodet, som en byrde. Den burde flydd mye lengre.