pretenders
Jeg famler med hånda foran meg for eføyen er så viltvoksende, den dekker treverket og det jeg antar er et håndtak. De gamle mursteinene lukter av varm sommerdag på hell og det kommer et blaff fra forgangne tider i en fransk bakgate der tiden plutselig stoppet opp. Det kribler i magen som var jeg igjen 11 år med hodet i ei bok på vei inn i drømmeland, og jeg snuser etter det jeg forventer å kjenne. Men døra går opp og alt jeg kan se er velklippede plener, noen få trimmede busker og et lite, nakent vannspeil. Musikken er borte og blomsterløkene som så ivrig ble satt ligger fortsatt gjemt i jorda. Jeg ser meg forvirret omkring. I et hjørne sitter eieren hensunken og har glemt å puste på veldig, veldig lenge.