the sky is the limit

Jeg har toget alt for lite i livet mitt. Foruten en ekstra innsats i 17. mai-toget en gang på 80-tallet, da regnet høljet ned, bløtte opp flisa i klarinetten og dermed gav dette årets korpstilvekst et hjerteskjærende preg, og, når jeg tenker meg om, et ganske hysterisk og overtrøtt innslag som rødkledd russ på 90-tallet, så har jeg ikke stått på noens barrikader i marsj-sammenheng. Kan hende er det min tiltagende alder som endelig gjør meg oppmerksom på de som har trampet i vei under paroler, år etter år, med en bevende tro på at dette vil forandre. I fryktelig mye dårlig vær har de bært unger på skuldrene, lappet sammen plakater underveis, vært unorske med høye rop og sang i gatene, og kjent på det å være del av noe brennende større. Det må være en fantastisk følelse. Ungene mine burde fått kjent en flik av dette. Gudene vet hva de i sin framtid må stå opp for, hvilke nedslående samfunnshendelser de må ta stilling til som ansvarlige samfunnsborgere. Det kan hende det ikke lenger holder å klikke «liker» på Facebook i 2040.