Unfold the days
Hun stod der, litt myndig, og så lett skrånende ned på meg. Mulig det var et lite smil om munnen, jeg så ikke etter, ble litt satt ut. Hun hadde pyntet seg selv om det var en litt småtrist tirsdag, og de røde øredobbene dominerte synsfeltet, som om de levde sitt eget liv. “jaha, står du her og henger?” Jeg skjønte at det var det jeg gjorde ut fra måten hun sa det på. Hun sa egentlig ikke så mye mer, trengte det vel ikke. Jeg lurer på hvor jeg har lagt de der røde øredobbene mine?