Woven

Nabodama som hang så sprek over kanten av gjerdet, småsvett og drikkende på ei vannflaske. Hun så fryktelig lykkelig ut. Jeg hadde traktert tusen unger i hagen i hele ettermiddag. Likevel kjente jeg en ørliten stemme gnage iltert i øret. Etter å ha sovet fryktelig lenge var den også usedvanlig opplagt. Så jeg resignerte og hentet joggesko. Jeg er for gammel til å tro at noe som har våknet etter å ha sovet så lenge vil gi seg med det første.

Ute hoppet unger skrålende på trampolinene, hundene spratt rundt hverandre i pur ny-sommerglede, og på kryss og tvers småjogget vinterbleke mennesker i vakker kveldssol. Det strømmet over meg, en følelse jeg ikke hadde hatt på lenge. – Det her er jeg en del av, så heldig jeg er! Da de oransje joggeskosålene på kvinnen foran meg begynte å bevege seg i raskere tempo strakte jeg ut beina, i takt. Tenk, jeg hadde til og med fått en egen hare! Endorfinene la seg rundt hjernen min og badet meg i følelsen av å være del av noe stort. Jeg våknet ikke før jeg måtte overgi meg til melkesyra. Men jeg smilte da jeg hang over gjerdet.