Å være seg selv gjennomsiktig

Det er så overveldende, jeg kan ikke tro jeg velger det selv, dette menneskelivet som gir meg stadig nye oppgaver å løse uten fasit bakerst så vidt jeg vet så jeg må gjøre alt i blinde – i hvert fall er det i et diffust lys – og etter kompass jeg ikke er sikker på om jeg egentlig er utstyrt med. Noen må ha kastet bruksanvisningen, eller gjemt den på et alt for lurt sted. Og kanskje det er det jeg egentlig driver med, sånn i det store og hele; leter etter kompasset – eller bruksanvisningen kanskje – mens livene ved siden av meg også strømmer på, broadcaster seg inn på min linje og skaper resonans og forstyrrelser, morsomme misforståelser og elskverdige innsyn, påsyn, ettersyn, gangsyn. Ofte i så store doser at jeg helt glemmer at jeg er på leting , jeg bare gråter og ler og trekker pusten og virvler rundt etter beste evne, og jeg dupper litt som en kork i et stort hav og lever inderlig, med disse kildrende strømningene over oppå og under alt. Og det diffuse lyset som trekkes ned over meg når leken er over og det er på tide å si god natt og takk og farvel. Mulig fasiten kommer da. Og erkjennelsen av at kompasset, det var meg selv.