My hero, my shelter

Jeg har en egen elg, nesten helt for meg selv, som pleier å stå der når solnedgangen kommer. På dagtid, særlig hvis det er stekende og hett, vet jeg ikke helt hvor han er. Han suller nok rundt i sine egne tanker. Jeg hører det knekker i kvister innimellom, og regner med at det er han. Noen ganger sjekker jeg for å være sikker. Ikke så mye, ikke dobbeltsjekking og slikt, men mer et blikk til sides. Ofte ser jeg han da, tilsynelatende opptatt med helt andre ting enn meg. Litt befriende egentlig, og veldig avslappende. Når solnedgangen kommer og det begynner å kjølne til vet jeg at han vil være der. Og skulle jeg glemme meg litt og være i utkanten et sted så kjenner jeg en varm mule dytte litt borti ryggen min, for å si meg at det nå er på tide å stå sammen. Det er en stor gave, det, å kunne stå under buken på en stor elg, når solnedgangen kommer.