Til the sun comes back again
Så tar jeg en og en bomullsdott og pakker i hodet, sier ja og smiler solsikkevakkert. Vender blikket bort fra fjellkjeden som reiser seg som en Katla, unngår å kjenne på vibreringen som jager gjennom jordlagene. Det må gå bra, andre har klart det. Under armen har jeg tviholdt på noen lyse tanker fra gårsdagen. Den henger som en koseklut med emmen lukt av natt. Katla skyter rygg og mørk vind virvler nedover. Solsikkeskinnet mitt blir vassent mot ekkoene fra et brøl som kastes rundt i nær framtid. Ja er kodeordet de underjordiske trenger for å hente meg inn i fjellet igjen. Magen knyter seg rundt gammel skrekk. Jeg stapper frenetisk inn flere bomullsdotter, leter etter solbrillefjeset og legger tankene som sankthansbål bak meg. Prøver å gå så lett jeg kan over den bølgende bakken.
