Father and son

De druknende. Desperate over livet som raste så fort. Over valgene som var så lette å ta da, men så tunge å bære nå. Er spillet snart over allerede? Bare en runde til da, please. Bare en runde til. De leter etter bekreftelse og søker etter trøst, men sjelen deres ligger foran med et mørkt sukk som tar rommet. Tar håpet. Og trøsten blir mager og skamfull over sin utilstrekkelighet og forsvinner før den kom. Det er uutholdelig å betrakte det blanke, skrekkslagne blikket til den som trenger slik trøst mens klokka tikker sakte på håndleddet der knoklene trer fram time for time. Jeg kunne ikke gjort det annerledes. Jeg kunne ønske jeg hadde gjort det annerledes. Jeg ville gjort det annerledes. Ordene er tunge monstre som dovent slikker i seg tiden. Jeg ser på de fulle magene deres og kjenner angeren slå med magre knoker ut i lufta. Det hjelper så lite. Det hjelper slettes ingenting. Det forsvant for oss dessverre. Vi må bare holde ut siste rest nå, på et lappeteppe av sagt og usagt, tenkt - og helst ikke tenkt. Jeg brer lappeteppet utover siste rest av grønt gress. Kom, sitt ned litt. Kanskje vi får en flik av sommernovelle på slutten her.