The two of me

Hun sitter der i sofaen – er på sitt peneste – tilfreds og uten tusen tanker. Øynene speiler mine, varme, og tiden er glattet ut. Jeg kjenner fortvilelsen vokse, for ingen drar ut i slikt et vær. Men jeg må. Jeg bøyer hodet i voksende skam, henter jakken, og kjenner frustrasjonen bølge over stuegulvet. Hva er galt i å bare være her? Er ikke jeg selskap nok? Hvorfor må du stadig ut? Jeg sukker og snur meg. Du kan få bli med om du vil? Hun sitter godt klemt inn i tryggheten og vil ikke ane hva jeg snakker om. Men et bitte lite streif blafrer over henne og jeg vet hva. Vi ser hverandre inn i øynene, finner balansen, og jeg gransker ansiktet i speilet. Gud, så lei jeg kan bli av meg selv.