Voyage

Det flommer over og tar oss alle med piskende ubønnhørlig storm. De er i nød, alt er revet bort, og tilstanden er kritisk. Heroisk står noen oppreiste og svaier slik at andre har noe å holde fast i, og vi andre er imponerte og forskrekkede og tumler fram i sosiale media så godt vi kan med ganske åpen lommebok i det minste. For hva annet kan vi vel gjøre, om enn å sende intense bønner kanskje, de av oss som fortsatt tror på noe? Og når fillete unger leter etter vann og mamma – vi har ikke ord men bare gråt og lurer på hvorfor de ikke sender flere skip, nå NÅ! Og vi sender i hvert fall flere SMS og oppfordrer naboen til å gjøre det samme, det koster bare tohundre kroner og hvor mange øl er vel det på en fredagskveld, mens vi bærer inn hagemøblene og surrer fast den store rosebusken og bekymrer oss for taket på hytta for nå kommer sannelig vinden til oss også, før vi skalker lukene og trøster oss med at andre har hatt det mye mye verre og stearinlys er tross alt ganske koselig nå når det mørkner til.

Og vi våkner opp til en halv rosebusk fattigere men masse nytt å melde mens dagene går og vi har glemt at noen fortsatt går rundt i fillene og leter etter mamma. Og jeg vet det, det er to utgaver av deg også.