My Monday underwear
Det er godt å ha en måned der jeg setter meg ned en kveld og og tenker ekstra mye på familliens småtroll. Vil han like å bli lest høyt for fra en ny, spennende bok? Og hva vil kunne glede bestemors gamle hjerte - en matkurv og kanskje et bladabonnement? Så ringer jeg søsken og så spleiser vi, og gir en gave som takk for all kjærlig omsorg opp gjennom tidene. Eller en gave som takk for det som kommer. Uten jula hadde jeg sikkert glemt det, og så kommet surrende med noe etter en fem års tid, litt ut av løse lufta. Noen hadde sikkert ikke fått noe heller, selv om de hadde oppført seg aldri så fint i årene som hadde gått. Jeg vil så gjerne omfavne alt rundt det med jul. JA! jeg vil kose meg! Kose oss! Nyte og tenke bare varme tanker! For det er så mørkt der ute. Men desember kommer så fort, så fort. Jeg har ennå ikke tørket helt etter høstregnet, og jeg lengter fortsatt litt etter sommeren som aldri kom. Det er i det samme jeg snur kalenderbladet at desember lyser mot meg og minner meg om å tenke ekstra mange varme tanker. Og hvert år skjønner jeg brått at jeg ikke er alene. Han var ikke alene han som kjørte på taxi-rødt lys, eller hun som dumpet borti meg med slåsskjempeblikk på vei inn døra til shoppingsenteret. Eller nabokona som bjeffet på nabokaillen fordi hun var så sliten etter å ha stått i kø på postkontoret. Alt akkompagnert av lyse englestemmer med budskap om julefred. Og så snur det seg, sakte, inni meg. "Kjøpe, kjøpe, kjøpe" sier jeg med et snerr til ungene når de trekker i armene og bare må ha - midt i en folkemasse som kom brølende fra rundt hjørnene litt etter klokka tolv. Lunsjtid, og løvene skal ut for å samle mat til flokken. Og så strammer vi klørne og kaster oss uti det, knurrer oss fram, for jul skal det faen meg bli, ja, om det så er på dette viset det skal skje. Imellom løfter jeg hodet, litt forvirret, og kjefter på meg selv. Hva skjedde? Under klærne er det jo rosa og fint og alt er vel egentlig så bra som det kan være? Selv på en mandag, faktisk, en uke til jul - hvis jeg bare får tenkt meg om. Og kutter ned lista litt.
I shot the sheriff
Gull, glitter, glamour. Et evig pust og pes, fordi man burde. Rens huden hver kveld, drikk nok vann for en hel afrikansk landsby og få for guds skyld i deg dagens smoothie - og ærlig talt, du kunne vel trimmet noe mer? De posene jeg ser antydninger til midt i fjeset - hvordan står det egentlig til med søvnen? Det er snakk om prioriteringer vet du.
Jeg skyter den dama ned, tar med meg stjerna og går.
Let's make war, let's make history
Aviser kan gjøre meg så nedfor. "Bærre elendigheita" sier farmor, og jeg begynner visst å dra på årene i samme retning. Attila, Cæsar, Napoleon. Store krigere som skrev stor historie. Og vi kjemper videre. Mot terror. Mot regimer som undertrykker, mot uklare landegrenser, nød og elendighet. Ofte med troa på noe bedre. Det beste. Og hverdagsmennesket har sine slag. Mot klokka, mot sjefen, snø og kulde og mot samboeren som har blitt så usigelig kjedelig med årene. Vi krangler med naboen, og tante som alltid blander seg i alt. Bussjåføren som fader meg glemte å stoppe på holdeplassen. Dolokket som alltid står oppe for i svarte, og er det mulig å kaste den avisa i kurven etter at den er lest?! Fordømte idiot!! Og vi kjenner at vi lever. Det bruser, selv etter at vi har funnet plassen foran PC-en og tatt en småsur traktekaffe. Krydder i hverdagen, historie i bøkene. Røre litt i glassene før man lener seg tilbake i selvtilfredsheten og skriver noen julekort og oppdaterer litt Facebookhjertefred. Vi er da siviliserte mennesker. Som greier å skape vår egen historie, selv når det koster mer enn skjorte, slips og sjelefred.
"Gravitation is a natural phenomenon by which physical bodies appear to attract each other with a force proportional to their masses."
the most silent place
når skingrende julestemmer pakkes inn i vatt, Disneychannel er et land langt langt borte og Skal, Må og Vil er henslengt på en benk der bak - da er det helt stille, som et mintfarget skjær la seg mellom hodene våre, som Kilimanjaros sukkertopp over tåkedalen, som om ingenting annet finnes akkurat nå. Hold pusten så lenge du kan.
and then I met you
På et sted like i nærheten traff jeg mennesker som kunne det der med å møtes. Som flagrende gevant, ganske ulikt kledd enn de, hadde jeg som strategi å smyge meg inn langs veggene i huset deres, og så finne meg en krok jeg kunne synke ned i. Men de lot meg altså ikke gjøre det. Jeg møtte noen av de et par dager før dette skjedde, og da spurte en: Har du hatt noen gode møter i dag? Jeg visste ikke helt hva jeg skulle svare. Var kaffen god? Var avtalen vi landet klar nok? Kom alle de inviterte? Tja, svarte jeg, møtene var vel gode de...? Og da så jeg at det var mil mellom oss, her var det noe jeg ikke skjønte. Så, den dagen da jeg stadig ble avbrutt i min snikende strategi inn mot hjørnet gikk det trinn for trinn opp for meg. Direkte blikk, vennlige øyne som spurte hvem jeg var, hva jeg bar med meg inn hit, hva min historie var, hva mitt ståsted kunne være. Nysgjerrige, åpne. Det er rart hvordan man ser forskjellen på late-som-interesse og ekte nysgjerrighet den dagen man ser det. De inviterte meg inn, en etter en. Jeg smilte litt brydd først, deretter mer og mer trygg. Da jeg ankom kroken min hadde jeg vokst fra å være snikende ullteppe til å kjenne meg som månestråle.
Jeg ser deg.
there's no ticket to buy
Krig og konflikt, drøm om fred og lykke, sammenvevd historie. Det er slitsomt å være menneske.
the word she never said
I egenskap av å ofte ha og bruke for mange ord fascineres jeg av de som greier seg med få. De som er fåmælte med lite fakter, som tar liten plass og dermed gir mere rom for oss andre. Disse som er så stille at jeg gjerne tror at de også er ekstra snille. Og så skammer jeg meg litt og tenker på sist jeg tok større plass enn det muligens var rom for - og det var nok ikke så lenge siden. Fy skam. Jeg klemmer meg sammen til en liten ball og lover å ikke sprette neste gang jeg treffer folk. Men, de fleste folk er jo morsomme å sprette sammen med så jeg sliter veldig. Så jeg glemmer meg - selvsagt - og begynner å sprette entusiastisk igjen. Og skyld&skam begynner å hviske meg i øret igjen om å klemme ballen sammen, ned til en klump i magen. - Hvem i all verden vil gå med en fordømt klump i magen til evig tid?! roper jeg til skyld&skam, som begynner å rødme på skulderen min når de skotter opp på djevelhornene mine. Som ikke ser så veldig djevelske ut ved nærmere øyekast. Det handler jo ikke bare om min egen ball, sier jeg, det er minst like artig at de andre spretter rundt på sine frekvenser. Så jeg sier til meg selv at det er bra jeg ikke går med en ballklump i magen. At det faktisk er det beste. Og da tenker jeg at de som har lite fakter og få ord kanskje tar den plassen de vil ha, de også. Forhåpentligvis. Hvis ikke kan de godt få sprette sammen med meg.
Gone, but not by the wind
I hverdagsbobla driver, i mer eller mindre fart, tanker om middag, deadline på siste oppdrag, advenstkalendre som snart burde vært i hus og små gnister omkring ungdommer som lar melka stå igjen på benken. Og så blir man brått realitetsorientert ved at andre skjæres i to og kastes til helvetes forgård - og videre inn. Når denne bobla, så navlebeskuende, så naiv, så kjær, brått sprekker i nådeløst lys og kaster alle kulisser og rammer og lar mennesket stå helt alene på scenen...fader altså, jeg kaldsvetter og sender tanker om at jeg slipper unna, og vet at den tanken kanskje ikke går inn i Systemet. Jeg får lyst til å samle alle, låse døra, slukke lyset og si at her er ingen hjemme - gå forbi, gå forbi.
"A kind of love song", for Luftkrigsskolen
Noen steder i verden lever og arbeider mennesker med et dypt ønske og mål om å bli stadig klokere på seg selv og hverandre. Disse ser på hverandres forskjellige egenskaper som ren styrke, og de har en dyp tillit til at alle der vil hverandres beste. Og når alle tenker slik så blir det faktisk slik. For å tørre å stå i det som er ens egentlige selv krever mot. Og tillit. Og aksept.
I tre dager har jeg fått stått i varmen fra slike mennesker, og jeg har sett respekt og raushet levd imellom ekte møter mellom mennesker, med blikk til blikk som har gått rett inn. Jeg fanget dagene og stemningen som lå lun i krokene, malte intenst et bilde, og etter å ha gitt mitt vitnesbyrd fra meg ruslet jeg ut i verden igjen, litt større inni meg enn jeg var da jeg kom.
All in a sudden he jumped off
Noen ganger sitter man helt helt stille, som om man venter på noe som kanskje aldri kommer. Eller noen, som aldri kommer. Og så må man bygge opp det hele på nytt igjen. Før man kan reise seg og slutte å vente.