Cocoon
Det aner deg at han ikke er det han gir seg ut for å være. Det er noe som ikke helt stemmer. Klærne? Kanskje for fine, som om han har brukt litt for lang tid foran speilet og forlatt en garderobe full av måfå. Mulig det er håret, så dandert. Det er bare et tastetrykk unna å løsne fra fortøyningene, og du kan ikke annet enn lure på om det vil være en katastrofe eller ei. Når han rekker fram hånda ser du det vaktsomme blikket hans bak smilet, og du skjønner at du ikke trenger være redd. Bak klærne, bak smilet, bak alt det nylagte er en du lett kan skrelle, lag for lag, båt for båt. Til alle fortøyningene er borte og tårene som alltid kommer når man skreller en løk til sin innerste kjerne.
carefully chosen
Han ravet ut fra inngangen til banken, skakk og skjev, med et svart hull til munn. Jeg krysset banen hans, på vei mot noe som muligens ikke kunne vente, slo blikket raskt ned i respekt for folk som er formet annerledes enn de fleste, mens det pep svakt et sted om å stoppe. Den eneste arma han hadde var opptatt med å holde en smilende liten hund i bånd. Men føttene mine var så godt i gang, de hørte bare etter sin egen takt. Jeg ble sluset inn i sidebygget med dårlig magefølelse - var det ikke hjelp han sa? Og det eldre ekteparet som han henvendte seg til, de ble bryske i ansiktet og viste ham ryggen. Jeg spratt fort omkring med mine superviktige gjøremål, og ute i sola igjen speidet jeg etter den hjelpeløst skakke mens jeg forbannet avsløringen av meg som en av de som bare går forbi. Jeg så på mine glade middagsspisende barn med et lite dagens hull i hjertet. Og ettermiddagen gikk i melankolsk ruslefart, til skjebnen ringte meg med smilehull og tilgivelse. For i den andre enden hvisket en engels stemme. Hun hadde hjulpet en skakk mann med posene om bord på bussen. Han var full av gråt over sin egen elendighet, og min lille engel hadde lyttet og trøstet hele veien ned. Da hun tapte ham og hunden av syne ringte hun meg, med et eget hull i fortvilelse over sin utilstrekkelighet, og verdens urettferdighet. Jeg øste takknemlighet over at hun hadde rettet opp mødrenes synder, og tenkte varmt om fremtiden, tross alt.
From a distance
Det er alvorlig støy på linja. Jevnt, økende i styrke, om ting de har og ting de skal få, steder de skal reise og steder de har vært. Møysommelig bygger de opp verden, sten for sten, ord for ord, ting for ting. Ordflommene vasker sjelen min fri for all farge og de lener seg over meg, går inn gjennom øynene, munnen, ørene mens de overleverer sine sannheter, værsågodtaimot, de er snart dine nå. De bygger opp, i raskt tempo, som skulle de dø i morgen. Jeg får blå lepper og vrir meg i krampe. Jeg er under angrep, jeg taper målet i sikte, jeg legger meg ned sammen med hundre andre, tusen andre. Og de stakkars ungene. ”Nei!” roper jeg men munnen er full av champagne som de heller i meg som var jeg en gås. Jeg vender meg bort, det er for fryktelig å se, jeg dør i biter sammen med de, de stakkars ungene på tv-skjermen. Skummende munner, mødre som skriker, fortvilte fedre. Men hva kan vel jeg gjøre? For jorda snurrer rundt og rundt omkring på alle kanter. Og jeg velter. Nesten. Før jeg knytter nevene i sinne og visshet over min utilstrekkelighet, og jeg slører blikket, betrakter scenene, lindrer smertene. Begynner å snakke samme språk. Drikker samme drikk, danser samme dans, fyller dagene med snille fine koseting. Det stikker heldigvis bare nå og da. Det er nesten til å leve med.
She never really left
Kanskje er det jeg som tviholder på henne, og ikke omvendt. Men det er rart hva innbildningens kraft gjør med oss. For på dager der jeg kjenner at pusten ikke strekker til og jeg tror at jeg ikke har mere pust igjen å by på - og slettes ingen krefter til å tviholde på noen som helst - så står hun der ved siden av meg likevel. Jeg skotter mot henne med matt blikk og vet at ute blant folk er det henne de ser på. Sirkus til folket! Jeg lister meg bort for å sette brød.
pretenders
Jeg famler med hånda foran meg for eføyen er så viltvoksende, den dekker treverket og det jeg antar er et håndtak. De gamle mursteinene lukter av varm sommerdag på hell og det kommer et blaff fra forgangne tider i en fransk bakgate der tiden plutselig stoppet opp. Det kribler i magen som var jeg igjen 11 år med hodet i ei bok på vei inn i drømmeland, og jeg snuser etter det jeg forventer å kjenne. Men døra går opp og alt jeg kan se er velklippede plener, noen få trimmede busker og et lite, nakent vannspeil. Musikken er borte og blomsterløkene som så ivrig ble satt ligger fortsatt gjemt i jorda. Jeg ser meg forvirret omkring. I et hjørne sitter eieren hensunken og har glemt å puste på veldig, veldig lenge.
even when I stumble
Hjertet er som en rosin, smilet ligger igjen i forgårs, hodet fylles av mørkeblå bokstaver og det eneste refrenget jeg kan er ”bullet me”. Jeg vet at sola ikke akkurat stråler. Så jeg trekker meg tilbake til ei hule og tenker å lukke døra stille bak meg. Den slamrer brutalt igjen og jeg synes faktisk lyden var befriende. Her inne trenger jeg sannelig ikke smile. Etter noen timer klemmer hula seg sammen og er snart ved å kvele meg langsomt, og panisk finner jeg ikke igjen døra. Øynene er fylt av jord og jeg blunker og kaver når dørklokka ringer og det blinker varslende et sted like til høyre for meg. Jeg sleper meg bortover og er klar over tilstanden men åpner likevel. Den som står der tåler både jord og blå bokstaver, og vasker mildt fjeset mitt mens jeg får et kyss i panna. Jeg tror det kalles et solkyss.
Queen of the day
Det lå lovnader i lufta, om hennes ankomst. Prustingen av hesten var det som først nådde sansene mine, og en skimrende, blå farge. Det var ikke tvil om at en hersker var på vei. Litt overrasket ble jeg, for hun satt der så usigelig gyllen. Så lett og tidløst bar hun all sin makt, som om ingenting hadde kostet henne noe. Hun så en annen vei og ledet følget sitt forbi meg, utilnærmelig. Men det blanke speilbildet av meg i øyekroken hennes hang igjen og jeg tok mine første prøvende skritt i hennes retning.
Wonderland
Det pulserer i magen og jeg tror egentlig ikke at jeg helt vil få det til. Men håpet er der. Og jeg kan kjenne støtten fra de rundt meg også, de som tror på meg. Ikke at de har flagg og malte kinn og sitter ute i skogen i timesvis for å få noen sekunders øye på meg. Eller at jeg hører brøl og heiarop her jeg står. Det er vel mer en litt stille klimring inne i magen, rullende rundt sammen med sommerfugler, en kampestein eller to og dagens frokost. Jeg løfter armene og strekker meg prøvende utover, til hele meg er som en aldri så liten x-faktor. Fortsatt litt redd, men overraskende stødig. Jeg tror muligens jeg en dag kan bli klar for å ta imot et lite jubelbrøl, eller to. Kan hende det kommer fra meg selv også.
Woven
Nabodama som hang så sprek over kanten av gjerdet, småsvett og drikkende på ei vannflaske. Hun så fryktelig lykkelig ut. Jeg hadde traktert tusen unger i hagen i hele ettermiddag. Likevel kjente jeg en ørliten stemme gnage iltert i øret. Etter å ha sovet fryktelig lenge var den også usedvanlig opplagt. Så jeg resignerte og hentet joggesko. Jeg er for gammel til å tro at noe som har våknet etter å ha sovet så lenge vil gi seg med det første.
Ute hoppet unger skrålende på trampolinene, hundene spratt rundt hverandre i pur ny-sommerglede, og på kryss og tvers småjogget vinterbleke mennesker i vakker kveldssol. Det strømmet over meg, en følelse jeg ikke hadde hatt på lenge. - Det her er jeg en del av, så heldig jeg er! Da de oransje joggeskosålene på kvinnen foran meg begynte å bevege seg i raskere tempo strakte jeg ut beina, i takt. Tenk, jeg hadde til og med fått en egen hare! Endorfinene la seg rundt hjernen min og badet meg i følelsen av å være del av noe stort. Jeg våknet ikke før jeg måtte overgi meg til melkesyra. Men jeg smilte da jeg hang over gjerdet.
I'll make you someone special
Ja!! Jeg vil være spesiell! Utvalgt og unik, noe du ikke greier å gå forbi på gaten uten å kjenne at "denne her var det virkelig noe annerledes med"! At de sier: "Du, i dag gikk jeg forbi ei dame nedi veien her, du verden, det var som å gå inn i et varmt blaff. Snedige greier, kanskje hun var berørt av englene?" Ja!! Slik vil jeg at det skal være, at alle som treffer meg skal bli varm om hjertet, uten at de helt vet hvorfor. Og uten at jeg selv egentlig vet det også. Det skal bare strømme helt av seg selv, en sareptas snåsakjerring-krukke. In your eyes skal jeg stråle. And in yours, and in yours, and in yours.
Please, kan du ikke gjøre meg til noe helt spesielt når du møter meg - kan du ikke bare ta inn den varmen jeg tror hjertet mitt har inni seg, selv om jeg nok muligens egentlig har en litt sur dag siden kjøleskapet igjen iser seg til etter tusen omganger med service, det murrer i korsryggen og jeg må sitte inne om dagene foran en skjerm når sola danser der ute? Kan du ihvertfall prøve å late som om smaken av jordbær henger ved deg etter at jeg gikk forbi? For jeg finnes ikke noe sted uten i andres øyne lengre - jeg tror jeg har blitt blind - kan du huske å ikke glemme meg? I et lite kvarter i det minste?