Exodus
Vrinskene slår tilbake fra fjellene og den myke, tappende lyden av tusen klover mot bakken fyller den nederste delen av stekt himmel. De løper symmetrisk, som var de en fiskestim, og jeg tar meg i å lure på hvem som springer der først. Er det den eldste, med erfaringens gullkrone? Eller den vakreste, som med stjerneglans kaster blår i øynene på alle tvilende? Kanskje det er den råeste, som fryktløst og hardt har gått sine egne veier over lik, fått de andre i evig knestående. Eller har en baktropper ufrivillig havnet først, fått sine egne i hælene, og nå innser at alfaplassen aldri var noe å drømme om. Jeg kan skimte den der kroppen renner av gårde. Høre hjertedunkene i dobbelt tempo. Pelsen skjoldete av svette, manen blank og rennende. Den myke mulen, det redde blikket. Når førstemann, blind og døv, farer utfor stupet ser jeg de andre følge etter, og sorgen over at de alle lot seg lede drukner i støvet.
Weak as I am
Jeg er bergtatt. Langs sidene sildrer fjellvann og vasker bort skitten som kom med sure stormer. Irrgrønn mose avkjøler brennende kinn, og alle disse duvende aksene skal fortsette med det i hundrevis av år til. Stoisk ro. Stødig som fjell. Alt det jeg trenger å være. Åh, så deilig. Jeg burde strukket ut armer og bein og lagt meg i en trygg X for resten av livet, men det flyr lette vesener med skarpt, urolig blikk over hodet mitt. Og da de lettet ble jeg sørgelig klar over at jeg var bergtatt. Massiv. Rimer veldig på passiv.
My Mama said
Det kommer tilbake til meg nå, noen har åpnet porten og ut siver sansenes rike fra den gang vasken var høyt over hodet og håpløst glatt å klatre på. Det må være lukta av avslutning som gjør det. Som får meg til å kjenne det myke dongeristoffet i den hjemmesydde sofaen, følelsen av det tykke, blanke håret til lillesøster like ved og de bittesmå vanndråpene fra plantedusjeren som la seg som et mildt slør i den vedfyrte varmen, reflektert av lav vintersol. Verden drev av gårde der utenfor mens vi drev med mindfullness.
I want you to be my partner
Familiekrønikene, de ville og gale, som tok meg tilbake til århundre med innestengte hemmeligheter og skjulte lyster, blant hester og støv og vaktler rippet opp til de lekreste retter, mens helten hadde saftige kyss og mor en heftig affære oppe på tørkeloftet samtidig som jeg tok meg nok ei ristet brødskive med brunost, lykkelig uvitende om sukkerinnhold og cellefornying og kommende bukfettproblematikk.
The rainbow
Jeg lover. Jeg skal gjøre mitt aller beste. Med tørr munn skal jeg møte dagene og lindre dere. Med fast blikk skal jeg møte frustrasjonene og elske dere. Med sterke armer skal jeg være et tre og blåse sommervind i øynene deres. Jeg lover. Med kors på halsen. Og når dere sitter der og kvelden tar dere, gnistene danser oppover, øynene skinner blankere enn det glatteste sommervann og ingenting annet finnes – da står jeg et helt langt liv unna med ti kniver i hjertet og lover fortsatt.
unsubscribed
Trinnene dine fjerner seg, for så å komme tilbake igjen. Et langt, lite øyeblikk, før døra smeller. Du hadde nok glemt noe, og det var ikke meg.
would you ever dream again
Det glimter over stålinnfatningene, dressrensemiddel gir en eim av desinfeksjon, ord kløyver ord. Jeg er et pantomimeteater, hodet mitt beveger seg snart hit, snart dit, rykkvis og styrt. Jeg prøver å gjenta kontrollen men hjernen lystrer ikke seg selv. Jeg blir kvalm av bildene, kvalm av eimen. Det siver røyk ut i gatene og inn i stua mi. Gjennom lukkede ører hører jeg salmer og salver av klapp og krutt mens noen står med hendene begravd i andres blod. Det hellige Helvetet, la ditt rike komme fra nå av og til evig tid. Barnetroen ligger igjen som en liten rød sko, gjemt bak murpuss og støv, og jeg sitter bare her mens livene svinner hen.
I hear you call my name and it feels like home
Helt nederst i bakken står han der, justerer litt på bindingen og sjekker underlaget, før han setter i og forsvinner utfor. Jeg prøver å henge på men hjertet slår meg snart ut av balanse og jeg aner ikke hvor jeg er i landskapet heller. Alt er helt hvitt og det dugger på brillene. Jeg må stoppe opp for å summe meg og finne igjen alle fem sansene som en etter en forsvant bak meg et sted. Jeg er varm og kald, uten kontakt med omverdenen, og jeg er redd for å måtte være her alene. Jeg ser ikke veien videre, jeg aner ikke hvor jeg skal dra, og jeg snufser som var jeg igjen bare et lite barn.
Someone left the building
De svinser foran meg, over surklete og myrlendt terreng, med lette joggesko og lette sinn. Rundt oss høres lyden av vår, og livet knopper seg time for time. Det er forunderlig, det er magisk. Som om ingenting har skjedd bryter det seg fram, livet. Jeg trasker bak, glad for at vi kan gå her alene i skogen, vi jentene, uten mørke menn skulende i skyggene. Jeg trasker bak, som om ingenting har skjedd. Som om ingenting skjer. Jeg trasker bak, som en skygge. Jeg forbanner mørket.
#bringbackourgirls
Sub Troopers
Som oldemors gamle klokkestreng henger hun der. Ikke så veldig designpreget. Mer hjemmestrikket i fasongen. Kanskje med noen gudsord i front og litt frynsete kant. Ofte bærende på en fyrstikkeske til bruk på kaldere dager, der noen har lagt tilbake brukte fyrstikker til irritasjon for andre. Klokken i enden kan ha falt av, men du skal vite at den hadde en søt liten pling ved lett berøring. Ubehøvlede mennesker og litt vel store ungeflokker som slengte opp og ned på henne gav en intens lyd som skar i ørene. En skal ikke tulle for mye med slike klokkestrenger. Det visste også oldefar, selv om han var av den litt tunglærte sorten.