Til the sun comes back again

Så tar jeg en og en bomullsdott og pakker i hodet, sier ja og smiler solsikkevakkert. Vender blikket bort fra fjellkjeden som reiser seg som en Katla, unngår å kjenne på vibreringen som jager gjennom jordlagene. Det må gå bra, andre har klart det. Under armen har jeg tviholdt på noen lyse tanker fra gårsdagen. Den henger som en koseklut med emmen lukt av natt. Katla skyter rygg og mørk vind virvler nedover. Solsikkeskinnet mitt blir vassent mot ekkoene fra et brøl som kastes rundt i nær framtid. Ja er kodeordet de underjordiske trenger for å hente meg inn i fjellet igjen. Magen knyter seg rundt gammel skrekk. Jeg stapper frenetisk inn flere bomullsdotter, leter etter solbrillefjeset og legger tankene som sankthansbål bak meg. Prøver å gå så lett jeg kan over den bølgende bakken.


Kingdom to come

Han kommer ruslende mot meg med et beskjemmet smil og håret på snei. Jeg har kjent ham lenge og det er et usikkert drag over øynene hans. Han stopper opp, men henter fram mobilen før han når fram til meg. Blikket er stivt rettet mot skjermen. Jeg benytter anledningen til å ta en kikk i sekken han bærer på ryggen. Han merker ingenting, ser meg ikke. Rødmer ukledelig i bruset fra sosiale media. Speiler seg i superlativer fra kjente navn han nettopp droppet i beste sendetid. Alle som liker og deler og spiser sukker fra hans munn. Jeg stikker hånda nedi sekken. Noe mykt og krøllete minner om teddybjørner og ha-med-dager på barnehagen. Jeg tar tak og trekker ut en av de. Samtidig snur han seg sakte mot meg, og det barnslige, vennlige smilet sitter på munnen som en post-it-lapp. Jeg stirrer inn der pupillene skal sitte men øynene hans spretter rundt i rommet lik jaktende googlealgoritmer. Han legger armen sin rundt meg. Den er brun og hårete. Musklene trekker i kraftige kjever, og jeg ser bort ned på hånda jeg hadde i sekken. Den bærer på et innspunnet hode med åpen, rød munn. Det er sukker i munnvikene og skapningen ved siden av meg danser på åtte hårete føtter mens han gleder seg til måltidet av nok en nyttig idiot på www.


The Skywalker

Jeg vil vandre kun i skylette bølger, de perler rundt føttene mine, det glinser i tynne gullringer rundt bare sommerlegger. Jeg ler en trillende latter og svinger meg sakte rundt, i en evig rus der ingenting kan nå meg annet enn boblende drikke og lyse, lette tanker. Og om jeg strekker armene helt opp kan ridderliknende vesener løfte meg over kanten og helt ut i det fri. Det skinner blankt i øynene mine og jeg ser alt – og jeg ser ingenting. Og under meg duver skogene, de mørke og trollbundne, de suser på en sannhet, fugler flyr rundt stammene og sangen er den samme, det grønne gjemmer på fuktighet og nye spirer krøller seg hemmelighetsfullt rundt hverandre. Men jeg ser og ser ikke, jeg hører og hører ikke, og jeg fjerner meg sakte fra de dype tonene fra jorda, de er for tunge og de forstyrrer dansen min.


For the warriors

Når jeg skaper så befinner jeg meg i en tilstand som i perioder nok kan betegnes som meditativ. Verkene på utstillingen "For the warriors" er skapt i en slik intens periode i årets første måneder - det er som å være på et åpent hav der jeg delvis svømmer selv, delvis blir tatt av understrømmer. Og jeg elsker, hater, nyter, forbanner, sukker henført, legger inn nye lag, luker bort, tilfører nytt, skreller ned igjen, sover dårlig, tar en fest – og alt dette mens ulike teknikker får blomstre eller forkastes etter som hvor jeg er i denne prosessen. Og når jeg kommer til meg selv igjen er fødselen ferdig, bare små justeringer tilføres - i edruelig tilstand - og jeg tenker at dette er skapt litt utenfor meg selv, et sted der drømmer og lengsler finnes.

Hvis jeg løfter blikket oppover deler jeg de samme stjernene som skinner i øynene på sjeler langt unna meg. Sjeler jeg ikke kjenner. Drømmende. Lengtende. Som om vi et øyeblikk glemte menneskehammen og var ute der et sted, møttes over en galaktisk kopp kaffe i lyset fra et stjerneskudd, og kunne ønske oss noe stort vi nesten ikke tror på men kunne håpe var sant. Og kanskje hadde vi ønsket oss det samme. Uten å si det til noen. Og blikkene våre møttes, frie og fryktløse, og vi smilte, før vi steg langsomt ned igjen, tok på oss krigerdrakten, og gikk ut.

Vi bærer et lite barn over armen til det endelig sovner, vasker fillene for farfar som søler slik når han spiser, leser sakspapirene én gang til for å dekke over en sliten men god kollega, skriver en artikkel som snur opp-ned på vedtatte sannheter og utsetter oss for fare, holder ut en samboers evige gnål på grunn av barna, flikker på båten slik at den holder en tur til, svelger stoltheten og ber om unnskyld når vi nok en gang gikk i et gammelt mønster det var så uendelig vanskelig å kvitte seg med, klemmer øyelokkene sammen i en tårevåt avskjed når den vi elsker forlot oss så alt for tidlig, samler trådene i et slitt teppe på jobben i redsel for å falle ut av det trygge, miste lønna og stå på bar bakke, kjemper mot et kobbel med troll som prøver å brenne ned hele lageret av hel ved, setter kikkerten mot øynene nok en gang for å se om det er nødlys som blinker der i det fjerne, står oppreist når stormen kommer, det trommer på taket – og du tar likevel fram jerngryta for å samle troppene rundt et siste måltid.

For the warriors.


Pretty too much

Jeg må le. Og leter. Desperat etter et tomrom. Ønsker å surre rundt i silke og dårlige tv-sendinger mens politikere krangler om hvor mye en skal salte veier og utenriksnyhetene synes det begynner å bli vel mye skog og alt for lite søppel rundt omkring. Men slik er det ikke. Og mangelen bygger seg opp i ganen min og klukker ut i munnhulningen. Mens drømmen om å smelle champagnekorker og ta lett på veggene flagrer som stakkato flaggermus oppunder taket. Galningens latter jager de ut gjennom gangene og etterlater seg et klebrig mørke og lukten av jord og våt mur. Jeg stavrer etter i håp om å finne et lys. Hvor er dere, alle lysbærere? Kom fram, kom endelig fram. Det kjennes ut som om det er nå eller aldri.


Å være seg selv gjennomsiktig

Det er så overveldende, jeg kan ikke tro jeg velger det selv, dette menneskelivet som gir meg stadig nye oppgaver å løse uten fasit bakerst så vidt jeg vet så jeg må gjøre alt i blinde – i hvert fall er det i et diffust lys - og etter kompass jeg ikke er sikker på om jeg egentlig er utstyrt med. Noen må ha kastet bruksanvisningen, eller gjemt den på et alt for lurt sted. Og kanskje det er det jeg egentlig driver med, sånn i det store og hele; leter etter kompasset - eller bruksanvisningen kanskje - mens livene ved siden av meg også strømmer på, broadcaster seg inn på min linje og skaper resonans og forstyrrelser, morsomme misforståelser og elskverdige innsyn, påsyn, ettersyn, gangsyn. Ofte i så store doser at jeg helt glemmer at jeg er på leting , jeg bare gråter og ler og trekker pusten og virvler rundt etter beste evne, og jeg dupper litt som en kork i et stort hav og lever inderlig, med disse kildrende strømningene over oppå og under alt. Og det diffuse lyset som trekkes ned over meg når leken er over og det er på tide å si god natt og takk og farvel. Mulig fasiten kommer da. Og erkjennelsen av at kompasset, det var meg selv.


Dont go back to sleep

Om jeg nå lukker øynene og står helt rolig. Stille hjerne, stille hjerte. Saltstøtteaktig, med sort, tomt hode. Ingen refleksjoner som krysser øynene, ingen håp, ingen framtid. Ingen fortid og skjeletter som spenner bein på hverandre. Bare et lite glimt. Nå. Nå. Nå.
Da kjenner jeg buldringen under føttene og dragsuget som maner til fall. Ynkeligheten som jager i rommet. Krusningene på tilsynelatende stille tjern. Dragen som biter seg selv i halen. Og dronningen som bærer så tungt.
Øyenhulene er tomme, leter etter lys. Var det bare dette ene vi hadde?


Mother Earth

Det lokker så liflig under trærne. Barbeint på tørr og mjuk furunål, vakende over vannet etter gyllent kveldslys som skinner. Insektene glitrer med gjennomsiktige vinger, de danser mellom treleggene i takt med stille summing, og jeg svever som hypnotisert i drømmeland, innover og innover. Alt er dempet, ånden våker og det er fred. Ingenting å bekymre seg for, alt er godt, her kan du få sitte ei stund og hvile deg kjære venn. Stol på oss, la andre passe på, la andre gjøre jobben. La andre gjøre den helvetes tunge jobben.


Exodus

Vrinskene slår tilbake fra fjellene og den myke, tappende lyden av tusen klover mot bakken fyller den nederste delen av stekt himmel. De løper symmetrisk, som var de en fiskestim, og jeg tar meg i å lure på hvem som springer der først. Er det den eldste, med erfaringens gullkrone? Eller den vakreste, som med stjerneglans kaster blår i øynene på alle tvilende? Kanskje det er den råeste, som fryktløst og hardt har gått sine egne veier over lik, fått de andre i evig knestående. Eller har en baktropper ufrivillig havnet først, fått sine egne i hælene, og nå innser at alfaplassen aldri var noe å drømme om. Jeg kan skimte den der kroppen renner av gårde. Høre hjertedunkene i dobbelt tempo. Pelsen skjoldete av svette, manen blank og rennende. Den myke mulen, det redde blikket. Når førstemann, blind og døv, farer utfor stupet ser jeg de andre følge etter, og sorgen over at de alle lot seg lede drukner i støvet.


Weak as I am

Jeg er bergtatt. Langs sidene sildrer fjellvann og vasker bort skitten som kom med sure stormer. Irrgrønn mose avkjøler brennende kinn, og alle disse duvende aksene skal fortsette med det i hundrevis av år til. Stoisk ro. Stødig som fjell. Alt det jeg trenger å være. Åh, så deilig. Jeg burde strukket ut armer og bein og lagt meg i en trygg X for resten av livet, men det flyr lette vesener med skarpt, urolig blikk over hodet mitt. Og da de lettet ble jeg sørgelig klar over at jeg var bergtatt. Massiv. Rimer veldig på passiv.