My hero, my shelter

Jeg har en egen elg, nesten helt for meg selv, som pleier å stå der når solnedgangen kommer. På dagtid, særlig hvis det er stekende og hett, vet jeg ikke helt hvor han er. Han suller nok rundt i sine egne tanker. Jeg hører det knekker i kvister innimellom, og regner med at det er han. Noen ganger sjekker jeg for å være sikker. Ikke så mye, ikke dobbeltsjekking og slikt, men mer et blikk til sides. Ofte ser jeg han da, tilsynelatende opptatt med helt andre ting enn meg. Litt befriende egentlig, og veldig avslappende. Når solnedgangen kommer og det begynner å kjølne til vet jeg at han vil være der. Og skulle jeg glemme meg litt og være i utkanten et sted så kjenner jeg en varm mule dytte litt borti ryggen min, for å si meg at det nå er på tide å stå sammen. Det er en stor gave, det, å kunne stå under buken på en stor elg, når solnedgangen kommer.


my grandma knew

Inni røyken sitter ei gammel ugle, gløtter så vidt på meg, tilsynelatende uinteressert. Men når jeg beveger meg ut mot kanten av synsfeltet hennes vrir hun såvidt synlig på hodet, og jeg vet hun følger med. Trass det skarpe blikket er det noe beroligende ved det hele. Hun formidler en stoisk ro, og det gjør meg godt. Litt sånn "til døden skiller oss ad". Hun har visst tenkt å sitte der lenge. Da jeg først så henne trodde jeg det var mistenksomhet i blikket, men nå, når jeg har vennet meg til nærværet, får jeg en følelse av at hun småsmiler litt bak det skarpe nebbet. Jeg velger å tro at det ikke er av meg, men med meg, her jeg flyr imellom dagens oppdrag og prøver å løse det på 2013-vis. Når jeg endelig setter meg ned og betrakter henne ser jeg speilbildet. En stoisk ro og tro brer seg rundt meg. Jeg tror jeg har hatt henne lengre enn jeg kan huske. Jeg setter henne på skulderen og går ut.


The innocence will never last

"- I'm sorry to say", burde jeg kanskje tilføyd. Samtidig som det uskyldsrene er noe vi opphøyer og trakter etter, som en ledestjerne i våre mer eller mindre moralsk tilskitnede liv - et barnesinn lyser som ubrukt lerret der verden er strålende, fargerik, full av muligheter, der magien finnes - så er motsatsen naivitet, det kortsynte, overforenklede, virkelighetsfjerne. Så hva er det da å trakte etter, denne uskylden, hvor ligger grenselandet, hvor er linjene å tråkke etter, hvor er linjene å tråkke over. Når går det rene ubesudlede over til dumt pjatt. Det burde jeg vel visst, midt i halve livet som jeg er. Jeg spinner uforankret tankene videre, målløst, i håp om å finne svar under steinene. I redsel for fordumming jager jeg meg raskt videre. Steinene ligger igjen, usnudde. Fuglen henger over hodet, som en byrde. Den burde flydd mye lengre.


Surprisingly easy

Jeg er en lat, moderne kvinne som lener meg tilbake på mine formødre og bare plukker her og der i de trærne jeg finner for godt å plukke på. Betalingen kan ikke måle seg med nivået til mine mannlige makkere, det er jeg klar over, og andre forhold tilsier at jeg vel ikke burde lent meg fullt så mye bakover. Samtidig er det jo slettes ikke bare JEG som nyter godt av denne tilsynelatende vilkårlige plukkingen. Mine nevnte makkere nyter også godt av det. Så jeg lener meg fortsatt tilbake i påvente av at de snart skal komme på banen og bidra til opplysning overfor de lengre ned på kartet som ikke har skjønt det. Blant annet fortelle hvilke fantastiske skapninger de wrapper inne og holder nede. Jeg har plukket såpass mye i mitt liv at jeg vet hvor døve ører finnes. Så jeg sitter nå her og venter, da, på dette felles anliggende. Mens jeg skarpt iakktar og undrer meg. Undrer meg over hvor lang tid man kan bruke på å forstå hvordan ting henger sammen, og hva de går glipp av.


Anyway, the foxy outfit made the day

"Nede på bunnen i det mørke hav, sitter en liten djevel og gråter, og vi synes alle synd på ham, til han begynner å le, da først ser vi alvoret i det. Er det mørke skyer på himmelen, som kommer seilende på vinden? Og solen skulle stått opp og varmet min kropp, men den har allerede gått ned, gått ned i havet et sted. - Hvordan føles det å være levende? Hvordan føles det å bare sveve med? - Jo takk du, så lenge jeg holder hodet over vannet..." (Prepple Houmb og Morten Abel)


Maleri, go for it

the sky is the limit

Jeg har toget alt for lite i livet mitt. Foruten en ekstra innsats i 17. mai-toget en gang på 80-tallet, da regnet høljet ned, bløtte opp flisa i klarinetten og dermed gav dette årets korpstilvekst et hjerteskjærende preg, og, når jeg tenker meg om, et ganske hysterisk og overtrøtt innslag som rødkledd russ på 90-tallet, så har jeg ikke stått på noens barrikader i marsj-sammenheng. Kan hende er det min tiltagende alder som endelig gjør meg oppmerksom på de som har trampet i vei under paroler, år etter år, med en bevende tro på at dette vil forandre. I fryktelig mye dårlig vær har de bært unger på skuldrene, lappet sammen plakater underveis, vært unorske med høye rop og sang i gatene, og kjent på det å være del av noe brennende større. Det må være en fantastisk følelse. Ungene mine burde fått kjent en flik av dette. Gudene vet hva de i sin framtid må stå opp for, hvilke nedslående samfunnshendelser de må ta stilling til som ansvarlige samfunnsborgere. Det kan hende det ikke lenger holder å klikke "liker" på Facebook i 2040.


Unfold the days

Hun stod der, litt myndig, og så lett skrånende ned på meg. Mulig det var et lite smil om munnen, jeg så ikke etter, ble litt satt ut. Hun hadde pyntet seg selv om det var en litt småtrist tirsdag, og de røde øredobbene dominerte synsfeltet, som om de levde sitt eget liv. "jaha, står du her og henger?" Jeg skjønte at det var det jeg gjorde ut fra måten hun sa det på. Hun sa egentlig ikke så mye mer, trengte det vel ikke. Jeg lurer på hvor jeg har lagt de der røde øredobbene mine?


To leave-leaves-left-left

Det blinker og piper i Las Vegas, og dyrehagen er full av kreaturer som har skapt seg selv. Og har du ikke skapt deg selv så er du enten lat - eller snart offer for en som ikke har andre guder enn seg selv. Raskt og enkelt kan man skifte ham, og tjohei! så er man en annen enn man var da man kom. Ihvertfall ytterst. Selv ekteskap skapes, om de ikke er så ekte. Bare boblene, evige, er ekte. Og kvelden raser videre i regnbuens farger, og se på alle folkene! Alle stjernene! Alt man er og alt man kan bli!! Se på alt du ikke er!

Så forlater noen dette Las vegas. Det ble for vanskelig, de fant ikke hvile. Lysshowene kastet så skarpe, store skygger, det ble uutholdelig å bare være til. Det kjentes ut som om det ekte ikke var godt nok. "- Men det var det jo!" har du kanskje lyst til å rope, for du savner de så når de har dratt. Og du roper fordi du glemte å si det.


My little rabbit still has its moments

Jeg kan bjeffe, jeg kan brøle, synge høyt og skjærende. Sverge, snu meg om, gå den veien som jeg kom - til jeg treffer lille kanin, som hvisker mildt hva andre kan tro. Ugjestmildt hvisker lille kanin. Da er det best å synke ned på ett sted - og holde seg der. Være stillest mulig. Trygt - tryggere - tryggest. Enkelt - enklere - enklest. Og mest kjedelig.


I gave you my word

Å holde ord er sannelig ikke lett, det kan flyte litt ut i det blå. Og om man egentlig begynte med de beste hensikter så vet jo alle at det kan skli ut litt etter hvert - det er vel ganske normalt? Ja, egentlig en standard, kanskje? For vi er da fleksible og justerer oss etter hvert som dagene renner avgårde. I stedet for å stå der med en moralsk lillefinger og peke litt oppgitt og trassig - og fordømmende - på de som alltid kommer fem minutter for seint til det meste, så bør man justere og jekke ned seg selv litt slik at alle ligger mer på det jevne. Vips! Ingen konflikter, la det skli litt. WTF - har det egentlig noe å si? Det er vel bra man ser litt stort på ting og ikke tar alt så bokstavelig og nøye og petimetersk. Et ord er et ord er bare et ord - i den store sammenhengen. Mulig man glemmer litt underveis også. Menneskelig. Forståelig. Visker bort troskap. Visker bort samhold, kjærlighet og vennskap. Det ble for sent, tida bare gikk, jeg glemte deg.