Voyage
Det flommer over og tar oss alle med piskende ubønnhørlig storm. De er i nød, alt er revet bort, og tilstanden er kritisk. Heroisk står noen oppreiste og svaier slik at andre har noe å holde fast i, og vi andre er imponerte og forskrekkede og tumler fram i sosiale media så godt vi kan med ganske åpen lommebok i det minste. For hva annet kan vi vel gjøre, om enn å sende intense bønner kanskje, de av oss som fortsatt tror på noe? Og når fillete unger leter etter vann og mamma – vi har ikke ord men bare gråt og lurer på hvorfor de ikke sender flere skip, nå NÅ! Og vi sender i hvert fall flere SMS og oppfordrer naboen til å gjøre det samme, det koster bare tohundre kroner og hvor mange øl er vel det på en fredagskveld, mens vi bærer inn hagemøblene og surrer fast den store rosebusken og bekymrer oss for taket på hytta for nå kommer sannelig vinden til oss også, før vi skalker lukene og trøster oss med at andre har hatt det mye mye verre og stearinlys er tross alt ganske koselig nå når det mørkner til.
Og vi våkner opp til en halv rosebusk fattigere men masse nytt å melde mens dagene går og vi har glemt at noen fortsatt går rundt i fillene og leter etter mamma. Og jeg vet det, det er to utgaver av deg også.
The closest thing
Det hogger i meg, panikken slår meg ut, og jeg blir så smått kvalm. Det ruller flere filmer samtidig bak øyelokkene, og jeg er emosjonelt et sted bak melkeveien og strever med å finne veien hjem. Det er uoverstigelige utfordringer som ligger foran meg - hvordan kunne jeg havne i dette kaoset av sorte hull og eksploderende stjerner? Situasjonen kjennes så ille at jeg ligger handlingslammet, og tenker med hele meg at dette slettes ikke kommer til å gå bra. Det kan umulig gå bra, det er alt for mye å forsere, for mange scenarioer å ha kontroll over. Jeg hyperventilerer – hvor er overlevelsesdrakten min? – og kan noen andre vennligst ta over styringa her?!
Et gammaglimt skjærer gjennom rommet, vekker meg brutalt fra transen og minner meg på den hårfine balansen mellom å ha og å tape. Jeg blir brått nullstilt. Jeg skjønner at melkeveien ikke er stedet å orientere seg i om jeg skal greie denne reisen. I hånda mi glitrer det bittelille, eneste kompasset vi har: Å være noe for noen. Akkurat nå.
Out of my mind
Tente lys, kanskje duk, endog blomster fra en god venn, et glass med noe annet enn vann å drikke. Alt knipset i gledesrus over utsikten til to nesten planløse dager. Ah facer'ns fredagsidyll, here you come! Kjenne skuldre og kropp sige ned i en sofa en faktisk ikke sitter så ofte i. Og så glemme hele uka som var, alle nestenforseint'ene, de høye toneleiene og de lave, praktiske skoene. Glemme dårlige historier og tunge ryggsekker og savnet etter noe en ikke helt vet hva var. Samme kan det være. Sige utover, oppover, bortover, til en ikke vet helt hvor man begynte og ihvertfall ikke ser hvor det ender. Alt er mulig i dette nå, du har stjerneskuddsko på, og over hodet ditt danser lyset som skulle det vare evig – jeg griper det begjærlig med begge hender og kjenner jeg tar av.
Be calm my little rabbit
Hun tripper fram i høyhælte sko, og med et intenst blått blikk kaster hun på manken og ser rett på deg. Selv ikke når det er cherroxvær og de rundt henne går i andeflokk i uformelige dunjakker tar hun særlig til vettet. Hun har nok måttet strevd litt med det der, jeg kan ane en liten smerte rundt øynene når hun kommer til bordet og jeg gir henne komplimenter. Det sterke blikket viker litt sammen med noen ord om ei pyntedukke, så smiler hun litt unnskyldnende, som vi alle for ofte gjør. Hun, som er en av de hemmelige, stille vannene som bærer i seg så uendelig mye mer enn det vi ser. Hun, som hvisker sanne setninger i øret ditt når du trenger noe å holde fast i, som har et eget lys og folder deg varmt ut i skjøre vinger. Jeg betrakter henne når hun så strak og flott reiser seg og går, med større tro på andre enn seg selv. Hun også.
Hidden but not forgotten
Langt bakenfor de sju blåner, mye lengre enn du tror, står det en fjellstøtte på toppen av heiene. Den skuer utover mot verden i fredfylt sus med skogslyng. Her har den stått i uminnelige tider, og skulle du en gang komme helt hit så skal du ta deg tid til å stille deg ved siden av den. Er det klart vær vil du se helt dit hvor du kommer fra, og på gråværsdager vil du muligens bare ane det. Men det rekker mer enn nok, det, for et lite menneske på toppen av et fjell.
Guardian Angel
Lengselsfullt håper jeg å se snurten av han når han flyktig farer forbi. En endeløs kjærlighetshistorie fra lang tid tilbake, men likevel så hverdagslig at det lett kan glippe. "Du er min egen engel, du" hvisker jeg for meg selv når korridorene oppi mitt eget hode er for lange til at jeg orker å gå hele veien for meg selv, og jeg driver med fattig selvtrøst. Fattig, helt til det flyktige står foran meg, stødig som fjell. Jeg ser ned på de kraftige hovene hans mens jeg undrer meg over at slikt kan være så mykt.
Press play don't pause
Etter endt arbeidsdag, når Skal, Må og kanskje noen Bør er puttet oppi riktige skuffer eller henger til tørk til neste dag, når dagen i dag også gikk så fort av sted, og drømmene om natten nesten er det eneste man har. Når en har hastet av sted imellom hverdagsslagene og små vinduer på gløtt ikke har truffet sidesynet på måneder og år. Og det eneste man tenker på er å sette seg ned et øyeblikk - bare et bittelite øyeblikk værsåsnill - for å ta av seg skoene og dingle med beina. Gud, så deilig det var å ta av seg de sokkene - men var det ikke noe jeg hadde glemt? Sitte sånn helt uten videre, jeg burde vel tatt et femminutt med litt mindfullness, kjenne ordentlig etter at jeg er til stede. Eller knipeøvelser i det minste.
Ett eller annet sted ble play-knappen forvekslet med forward, og pauseknappen tror jeg ramlet av på veien, det murrer i magen og jeg tror muligens det er inngangsmelodien til løvens år. Om jeg bare finner ut av de der pause- og play-knappene.
I see the land so wide
En gang hadde jeg et kjøkkenvindu som inviterte hele sjøen inn til meg. I langt over 180 graders vinkel spredte funklende blå fjell og hav seg, med skiftende skydekke og et og annet ensomt skip. Å stå foran det, særlig i full storm, med en kopp te og hverdagens matpakkesmøring, var å få et glimt inn i evigheten - og små uenigheter drysset bort før de skapte kaos og furore. Det er liksom ikke så farlig når universets mysterier blafrer lett mot deg hver eneste morgen og ettermiddag.
Det tok meg noen år å finne evigheten i dagens kjøkkenvindu, for det hadde en hinne av savn etter det storslagne. Alt ble så smått, så nært, så trangt. Alle disse menneskene som hastet forbi på asfalten, og en liten himmelsprekk langt der oppe. Jeg begynte å stå med ryggen til vinduet, trakk ned gardiner for å hindre innsyn og vendte meg bort. Jeg glemte til slutt at det var der. Men det er en evighet i naboens gjerde også, i rytmen av skoleunger og syklister, hundeluftere og barnevogner, rullatorer og forsiktig støtte i korte stokker. Og barnelatteren som runger over oss på varme ettermiddager, der de spretter fram i kaotisk flokk og pur glede av gjensyn. Der er en sjø av evighet.
Cocoon
Det aner deg at han ikke er det han gir seg ut for å være. Det er noe som ikke helt stemmer. Klærne? Kanskje for fine, som om han har brukt litt for lang tid foran speilet og forlatt en garderobe full av måfå. Mulig det er håret, så dandert. Det er bare et tastetrykk unna å løsne fra fortøyningene, og du kan ikke annet enn lure på om det vil være en katastrofe eller ei. Når han rekker fram hånda ser du det vaktsomme blikket hans bak smilet, og du skjønner at du ikke trenger være redd. Bak klærne, bak smilet, bak alt det nylagte er en du lett kan skrelle, lag for lag, båt for båt. Til alle fortøyningene er borte og tårene som alltid kommer når man skreller en løk til sin innerste kjerne.
carefully chosen
Han ravet ut fra inngangen til banken, skakk og skjev, med et svart hull til munn. Jeg krysset banen hans, på vei mot noe som muligens ikke kunne vente, slo blikket raskt ned i respekt for folk som er formet annerledes enn de fleste, mens det pep svakt et sted om å stoppe. Den eneste arma han hadde var opptatt med å holde en smilende liten hund i bånd. Men føttene mine var så godt i gang, de hørte bare etter sin egen takt. Jeg ble sluset inn i sidebygget med dårlig magefølelse - var det ikke hjelp han sa? Og det eldre ekteparet som han henvendte seg til, de ble bryske i ansiktet og viste ham ryggen. Jeg spratt fort omkring med mine superviktige gjøremål, og ute i sola igjen speidet jeg etter den hjelpeløst skakke mens jeg forbannet avsløringen av meg som en av de som bare går forbi. Jeg så på mine glade middagsspisende barn med et lite dagens hull i hjertet. Og ettermiddagen gikk i melankolsk ruslefart, til skjebnen ringte meg med smilehull og tilgivelse. For i den andre enden hvisket en engels stemme. Hun hadde hjulpet en skakk mann med posene om bord på bussen. Han var full av gråt over sin egen elendighet, og min lille engel hadde lyttet og trøstet hele veien ned. Da hun tapte ham og hunden av syne ringte hun meg, med et eget hull i fortvilelse over sin utilstrekkelighet, og verdens urettferdighet. Jeg øste takknemlighet over at hun hadde rettet opp mødrenes synder, og tenkte varmt om fremtiden, tross alt.