From a distance
Det er alvorlig støy på linja. Jevnt, økende i styrke, om ting de har og ting de skal få, steder de skal reise og steder de har vært. Møysommelig bygger de opp verden, sten for sten, ord for ord, ting for ting. Ordflommene vasker sjelen min fri for all farge og de lener seg over meg, går inn gjennom øynene, munnen, ørene mens de overleverer sine sannheter, værsågodtaimot, de er snart dine nå. De bygger opp, i raskt tempo, som skulle de dø i morgen. Jeg får blå lepper og vrir meg i krampe. Jeg er under angrep, jeg taper målet i sikte, jeg legger meg ned sammen med hundre andre, tusen andre. Og de stakkars ungene. ”Nei!” roper jeg men munnen er full av champagne som de heller i meg som var jeg en gås. Jeg vender meg bort, det er for fryktelig å se, jeg dør i biter sammen med de, de stakkars ungene på tv-skjermen. Skummende munner, mødre som skriker, fortvilte fedre. Men hva kan vel jeg gjøre? For jorda snurrer rundt og rundt omkring på alle kanter. Og jeg velter. Nesten. Før jeg knytter nevene i sinne og visshet over min utilstrekkelighet, og jeg slører blikket, betrakter scenene, lindrer smertene. Begynner å snakke samme språk. Drikker samme drikk, danser samme dans, fyller dagene med snille fine koseting. Det stikker heldigvis bare nå og da. Det er nesten til å leve med.
She never really left
Kanskje er det jeg som tviholder på henne, og ikke omvendt. Men det er rart hva innbildningens kraft gjør med oss. For på dager der jeg kjenner at pusten ikke strekker til og jeg tror at jeg ikke har mere pust igjen å by på - og slettes ingen krefter til å tviholde på noen som helst - så står hun der ved siden av meg likevel. Jeg skotter mot henne med matt blikk og vet at ute blant folk er det henne de ser på. Sirkus til folket! Jeg lister meg bort for å sette brød.
pretenders
Jeg famler med hånda foran meg for eføyen er så viltvoksende, den dekker treverket og det jeg antar er et håndtak. De gamle mursteinene lukter av varm sommerdag på hell og det kommer et blaff fra forgangne tider i en fransk bakgate der tiden plutselig stoppet opp. Det kribler i magen som var jeg igjen 11 år med hodet i ei bok på vei inn i drømmeland, og jeg snuser etter det jeg forventer å kjenne. Men døra går opp og alt jeg kan se er velklippede plener, noen få trimmede busker og et lite, nakent vannspeil. Musikken er borte og blomsterløkene som så ivrig ble satt ligger fortsatt gjemt i jorda. Jeg ser meg forvirret omkring. I et hjørne sitter eieren hensunken og har glemt å puste på veldig, veldig lenge.
even when I stumble
Hjertet er som en rosin, smilet ligger igjen i forgårs, hodet fylles av mørkeblå bokstaver og det eneste refrenget jeg kan er ”bullet me”. Jeg vet at sola ikke akkurat stråler. Så jeg trekker meg tilbake til ei hule og tenker å lukke døra stille bak meg. Den slamrer brutalt igjen og jeg synes faktisk lyden var befriende. Her inne trenger jeg sannelig ikke smile. Etter noen timer klemmer hula seg sammen og er snart ved å kvele meg langsomt, og panisk finner jeg ikke igjen døra. Øynene er fylt av jord og jeg blunker og kaver når dørklokka ringer og det blinker varslende et sted like til høyre for meg. Jeg sleper meg bortover og er klar over tilstanden men åpner likevel. Den som står der tåler både jord og blå bokstaver, og vasker mildt fjeset mitt mens jeg får et kyss i panna. Jeg tror det kalles et solkyss.
Queen of the day
Det lå lovnader i lufta, om hennes ankomst. Prustingen av hesten var det som først nådde sansene mine, og en skimrende, blå farge. Det var ikke tvil om at en hersker var på vei. Litt overrasket ble jeg, for hun satt der så usigelig gyllen. Så lett og tidløst bar hun all sin makt, som om ingenting hadde kostet henne noe. Hun så en annen vei og ledet følget sitt forbi meg, utilnærmelig. Men det blanke speilbildet av meg i øyekroken hennes hang igjen og jeg tok mine første prøvende skritt i hennes retning.
Wonderland
Det pulserer i magen og jeg tror egentlig ikke at jeg helt vil få det til. Men håpet er der. Og jeg kan kjenne støtten fra de rundt meg også, de som tror på meg. Ikke at de har flagg og malte kinn og sitter ute i skogen i timesvis for å få noen sekunders øye på meg. Eller at jeg hører brøl og heiarop her jeg står. Det er vel mer en litt stille klimring inne i magen, rullende rundt sammen med sommerfugler, en kampestein eller to og dagens frokost. Jeg løfter armene og strekker meg prøvende utover, til hele meg er som en aldri så liten x-faktor. Fortsatt litt redd, men overraskende stødig. Jeg tror muligens jeg en dag kan bli klar for å ta imot et lite jubelbrøl, eller to. Kan hende det kommer fra meg selv også.
Woven
Nabodama som hang så sprek over kanten av gjerdet, småsvett og drikkende på ei vannflaske. Hun så fryktelig lykkelig ut. Jeg hadde traktert tusen unger i hagen i hele ettermiddag. Likevel kjente jeg en ørliten stemme gnage iltert i øret. Etter å ha sovet fryktelig lenge var den også usedvanlig opplagt. Så jeg resignerte og hentet joggesko. Jeg er for gammel til å tro at noe som har våknet etter å ha sovet så lenge vil gi seg med det første.
Ute hoppet unger skrålende på trampolinene, hundene spratt rundt hverandre i pur ny-sommerglede, og på kryss og tvers småjogget vinterbleke mennesker i vakker kveldssol. Det strømmet over meg, en følelse jeg ikke hadde hatt på lenge. - Det her er jeg en del av, så heldig jeg er! Da de oransje joggeskosålene på kvinnen foran meg begynte å bevege seg i raskere tempo strakte jeg ut beina, i takt. Tenk, jeg hadde til og med fått en egen hare! Endorfinene la seg rundt hjernen min og badet meg i følelsen av å være del av noe stort. Jeg våknet ikke før jeg måtte overgi meg til melkesyra. Men jeg smilte da jeg hang over gjerdet.
I'll make you someone special
Ja!! Jeg vil være spesiell! Utvalgt og unik, noe du ikke greier å gå forbi på gaten uten å kjenne at "denne her var det virkelig noe annerledes med"! At de sier: "Du, i dag gikk jeg forbi ei dame nedi veien her, du verden, det var som å gå inn i et varmt blaff. Snedige greier, kanskje hun var berørt av englene?" Ja!! Slik vil jeg at det skal være, at alle som treffer meg skal bli varm om hjertet, uten at de helt vet hvorfor. Og uten at jeg selv egentlig vet det også. Det skal bare strømme helt av seg selv, en sareptas snåsakjerring-krukke. In your eyes skal jeg stråle. And in yours, and in yours, and in yours.
Please, kan du ikke gjøre meg til noe helt spesielt når du møter meg - kan du ikke bare ta inn den varmen jeg tror hjertet mitt har inni seg, selv om jeg nok muligens egentlig har en litt sur dag siden kjøleskapet igjen iser seg til etter tusen omganger med service, det murrer i korsryggen og jeg må sitte inne om dagene foran en skjerm når sola danser der ute? Kan du ihvertfall prøve å late som om smaken av jordbær henger ved deg etter at jeg gikk forbi? For jeg finnes ikke noe sted uten i andres øyne lengre - jeg tror jeg har blitt blind - kan du huske å ikke glemme meg? I et lite kvarter i det minste?
My hero, my shelter
Jeg har en egen elg, nesten helt for meg selv, som pleier å stå der når solnedgangen kommer. På dagtid, særlig hvis det er stekende og hett, vet jeg ikke helt hvor han er. Han suller nok rundt i sine egne tanker. Jeg hører det knekker i kvister innimellom, og regner med at det er han. Noen ganger sjekker jeg for å være sikker. Ikke så mye, ikke dobbeltsjekking og slikt, men mer et blikk til sides. Ofte ser jeg han da, tilsynelatende opptatt med helt andre ting enn meg. Litt befriende egentlig, og veldig avslappende. Når solnedgangen kommer og det begynner å kjølne til vet jeg at han vil være der. Og skulle jeg glemme meg litt og være i utkanten et sted så kjenner jeg en varm mule dytte litt borti ryggen min, for å si meg at det nå er på tide å stå sammen. Det er en stor gave, det, å kunne stå under buken på en stor elg, når solnedgangen kommer.
my grandma knew
Inni røyken sitter ei gammel ugle, gløtter så vidt på meg, tilsynelatende uinteressert. Men når jeg beveger meg ut mot kanten av synsfeltet hennes vrir hun såvidt synlig på hodet, og jeg vet hun følger med. Trass det skarpe blikket er det noe beroligende ved det hele. Hun formidler en stoisk ro, og det gjør meg godt. Litt sånn "til døden skiller oss ad". Hun har visst tenkt å sitte der lenge. Da jeg først så henne trodde jeg det var mistenksomhet i blikket, men nå, når jeg har vennet meg til nærværet, får jeg en følelse av at hun småsmiler litt bak det skarpe nebbet. Jeg velger å tro at det ikke er av meg, men med meg, her jeg flyr imellom dagens oppdrag og prøver å løse det på 2013-vis. Når jeg endelig setter meg ned og betrakter henne ser jeg speilbildet. En stoisk ro og tro brer seg rundt meg. Jeg tror jeg har hatt henne lengre enn jeg kan huske. Jeg setter henne på skulderen og går ut.