The innocence will never last
"- I'm sorry to say", burde jeg kanskje tilføyd. Samtidig som det uskyldsrene er noe vi opphøyer og trakter etter, som en ledestjerne i våre mer eller mindre moralsk tilskitnede liv - et barnesinn lyser som ubrukt lerret der verden er strålende, fargerik, full av muligheter, der magien finnes - så er motsatsen naivitet, det kortsynte, overforenklede, virkelighetsfjerne. Så hva er det da å trakte etter, denne uskylden, hvor ligger grenselandet, hvor er linjene å tråkke etter, hvor er linjene å tråkke over. Når går det rene ubesudlede over til dumt pjatt. Det burde jeg vel visst, midt i halve livet som jeg er. Jeg spinner uforankret tankene videre, målløst, i håp om å finne svar under steinene. I redsel for fordumming jager jeg meg raskt videre. Steinene ligger igjen, usnudde. Fuglen henger over hodet, som en byrde. Den burde flydd mye lengre.
Surprisingly easy
Jeg er en lat, moderne kvinne som lener meg tilbake på mine formødre og bare plukker her og der i de trærne jeg finner for godt å plukke på. Betalingen kan ikke måle seg med nivået til mine mannlige makkere, det er jeg klar over, og andre forhold tilsier at jeg vel ikke burde lent meg fullt så mye bakover. Samtidig er det jo slettes ikke bare JEG som nyter godt av denne tilsynelatende vilkårlige plukkingen. Mine nevnte makkere nyter også godt av det. Så jeg lener meg fortsatt tilbake i påvente av at de snart skal komme på banen og bidra til opplysning overfor de lengre ned på kartet som ikke har skjønt det. Blant annet fortelle hvilke fantastiske skapninger de wrapper inne og holder nede. Jeg har plukket såpass mye i mitt liv at jeg vet hvor døve ører finnes. Så jeg sitter nå her og venter, da, på dette felles anliggende. Mens jeg skarpt iakktar og undrer meg. Undrer meg over hvor lang tid man kan bruke på å forstå hvordan ting henger sammen, og hva de går glipp av.
Anyway, the foxy outfit made the day
"Nede på bunnen i det mørke hav, sitter en liten djevel og gråter, og vi synes alle synd på ham, til han begynner å le, da først ser vi alvoret i det. Er det mørke skyer på himmelen, som kommer seilende på vinden? Og solen skulle stått opp og varmet min kropp, men den har allerede gått ned, gått ned i havet et sted. - Hvordan føles det å være levende? Hvordan føles det å bare sveve med? - Jo takk du, så lenge jeg holder hodet over vannet..." (Prepple Houmb og Morten Abel)
the sky is the limit
Jeg har toget alt for lite i livet mitt. Foruten en ekstra innsats i 17. mai-toget en gang på 80-tallet, da regnet høljet ned, bløtte opp flisa i klarinetten og dermed gav dette årets korpstilvekst et hjerteskjærende preg, og, når jeg tenker meg om, et ganske hysterisk og overtrøtt innslag som rødkledd russ på 90-tallet, så har jeg ikke stått på noens barrikader i marsj-sammenheng. Kan hende er det min tiltagende alder som endelig gjør meg oppmerksom på de som har trampet i vei under paroler, år etter år, med en bevende tro på at dette vil forandre. I fryktelig mye dårlig vær har de bært unger på skuldrene, lappet sammen plakater underveis, vært unorske med høye rop og sang i gatene, og kjent på det å være del av noe brennende større. Det må være en fantastisk følelse. Ungene mine burde fått kjent en flik av dette. Gudene vet hva de i sin framtid må stå opp for, hvilke nedslående samfunnshendelser de må ta stilling til som ansvarlige samfunnsborgere. Det kan hende det ikke lenger holder å klikke "liker" på Facebook i 2040.
Unfold the days
Hun stod der, litt myndig, og så lett skrånende ned på meg. Mulig det var et lite smil om munnen, jeg så ikke etter, ble litt satt ut. Hun hadde pyntet seg selv om det var en litt småtrist tirsdag, og de røde øredobbene dominerte synsfeltet, som om de levde sitt eget liv. "jaha, står du her og henger?" Jeg skjønte at det var det jeg gjorde ut fra måten hun sa det på. Hun sa egentlig ikke så mye mer, trengte det vel ikke. Jeg lurer på hvor jeg har lagt de der røde øredobbene mine?
To leave-leaves-left-left
Det blinker og piper i Las Vegas, og dyrehagen er full av kreaturer som har skapt seg selv. Og har du ikke skapt deg selv så er du enten lat - eller snart offer for en som ikke har andre guder enn seg selv. Raskt og enkelt kan man skifte ham, og tjohei! så er man en annen enn man var da man kom. Ihvertfall ytterst. Selv ekteskap skapes, om de ikke er så ekte. Bare boblene, evige, er ekte. Og kvelden raser videre i regnbuens farger, og se på alle folkene! Alle stjernene! Alt man er og alt man kan bli!! Se på alt du ikke er!
Så forlater noen dette Las vegas. Det ble for vanskelig, de fant ikke hvile. Lysshowene kastet så skarpe, store skygger, det ble uutholdelig å bare være til. Det kjentes ut som om det ekte ikke var godt nok. "- Men det var det jo!" har du kanskje lyst til å rope, for du savner de så når de har dratt. Og du roper fordi du glemte å si det.
My little rabbit still has its moments
Jeg kan bjeffe, jeg kan brøle, synge høyt og skjærende. Sverge, snu meg om, gå den veien som jeg kom - til jeg treffer lille kanin, som hvisker mildt hva andre kan tro. Ugjestmildt hvisker lille kanin. Da er det best å synke ned på ett sted - og holde seg der. Være stillest mulig. Trygt - tryggere - tryggest. Enkelt - enklere - enklest. Og mest kjedelig.
I gave you my word
Å holde ord er sannelig ikke lett, det kan flyte litt ut i det blå. Og om man egentlig begynte med de beste hensikter så vet jo alle at det kan skli ut litt etter hvert - det er vel ganske normalt? Ja, egentlig en standard, kanskje? For vi er da fleksible og justerer oss etter hvert som dagene renner avgårde. I stedet for å stå der med en moralsk lillefinger og peke litt oppgitt og trassig - og fordømmende - på de som alltid kommer fem minutter for seint til det meste, så bør man justere og jekke ned seg selv litt slik at alle ligger mer på det jevne. Vips! Ingen konflikter, la det skli litt. WTF - har det egentlig noe å si? Det er vel bra man ser litt stort på ting og ikke tar alt så bokstavelig og nøye og petimetersk. Et ord er et ord er bare et ord - i den store sammenhengen. Mulig man glemmer litt underveis også. Menneskelig. Forståelig. Visker bort troskap. Visker bort samhold, kjærlighet og vennskap. Det ble for sent, tida bare gikk, jeg glemte deg.
My Monday underwear
Det er godt å ha en måned der jeg setter meg ned en kveld og og tenker ekstra mye på familliens småtroll. Vil han like å bli lest høyt for fra en ny, spennende bok? Og hva vil kunne glede bestemors gamle hjerte - en matkurv og kanskje et bladabonnement? Så ringer jeg søsken og så spleiser vi, og gir en gave som takk for all kjærlig omsorg opp gjennom tidene. Eller en gave som takk for det som kommer. Uten jula hadde jeg sikkert glemt det, og så kommet surrende med noe etter en fem års tid, litt ut av løse lufta. Noen hadde sikkert ikke fått noe heller, selv om de hadde oppført seg aldri så fint i årene som hadde gått. Jeg vil så gjerne omfavne alt rundt det med jul. JA! jeg vil kose meg! Kose oss! Nyte og tenke bare varme tanker! For det er så mørkt der ute. Men desember kommer så fort, så fort. Jeg har ennå ikke tørket helt etter høstregnet, og jeg lengter fortsatt litt etter sommeren som aldri kom. Det er i det samme jeg snur kalenderbladet at desember lyser mot meg og minner meg om å tenke ekstra mange varme tanker. Og hvert år skjønner jeg brått at jeg ikke er alene. Han var ikke alene han som kjørte på taxi-rødt lys, eller hun som dumpet borti meg med slåsskjempeblikk på vei inn døra til shoppingsenteret. Eller nabokona som bjeffet på nabokaillen fordi hun var så sliten etter å ha stått i kø på postkontoret. Alt akkompagnert av lyse englestemmer med budskap om julefred. Og så snur det seg, sakte, inni meg. "Kjøpe, kjøpe, kjøpe" sier jeg med et snerr til ungene når de trekker i armene og bare må ha - midt i en folkemasse som kom brølende fra rundt hjørnene litt etter klokka tolv. Lunsjtid, og løvene skal ut for å samle mat til flokken. Og så strammer vi klørne og kaster oss uti det, knurrer oss fram, for jul skal det faen meg bli, ja, om det så er på dette viset det skal skje. Imellom løfter jeg hodet, litt forvirret, og kjefter på meg selv. Hva skjedde? Under klærne er det jo rosa og fint og alt er vel egentlig så bra som det kan være? Selv på en mandag, faktisk, en uke til jul - hvis jeg bare får tenkt meg om. Og kutter ned lista litt.
I shot the sheriff
Gull, glitter, glamour. Et evig pust og pes, fordi man burde. Rens huden hver kveld, drikk nok vann for en hel afrikansk landsby og få for guds skyld i deg dagens smoothie - og ærlig talt, du kunne vel trimmet noe mer? De posene jeg ser antydninger til midt i fjeset - hvordan står det egentlig til med søvnen? Det er snakk om prioriteringer vet du.
Jeg skyter den dama ned, tar med meg stjerna og går.